VOKSEN LEDELSE:  VIF-styret har satt en ny standard for det å lede norsk klubbfotball. FOTO: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet.
VOKSEN LEDELSE: VIF-styret har satt en ny standard for det å lede norsk klubbfotball. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet.Vis mer

En ny måte å lede på

Da alle trodde VIF-ledelsen skulle sparke Martin, ga de seg selv et spark bak.

DET er sjelden jeg har likt så godt å ta feil som i spillet rundt Martin Andresens framtid som Vålerenga-trener. Der sa jeg ganske skråsikkert til NRK Østlandssendingen forleden at klubben nok fikk en ny trener i løpet av et par dager:

•• I stedet har VIF-ledelsen satt en ny standard for det å bestemme i norsk klubbfotball.

Det er enda en grunn til å håpe at kampbildet snur seg for Oslo-klubben i fortsettelsen av denne hittil elendige sesongen.

DEN viktigste grunnen er fortsatt det drømmebildet av et ballkontrollerende angrepsspill som Martin famler etter. Det er den type villet ferdighetsutvikling som kan løfte norsk klubbfotball noen hakk oppover internasjonalt, og som gjør sporten morsommere både for de som spiller og de som ser på.

Men nettopp det at trenere og spillere famler langt inn i den femte sesongen med ballbesittende angrepsspill, er et sterkt argument for at de sportslige rollene uansett må stokkes om i VIF for at tenkningen skal gi nok poeng. I første omgang betyr denne overraskende tillitserklæringen at Martin Andresen og spillergruppa har mye å bevise i kampene framover.

FOR norsk klubbfotball er det likevel vesentlig at det har kommet et styre som tar et helhetlig ansvar for den manglende sportslige utviklingen. Poeng på dette nivået plukkes tross alt inn i et samspill mellom fagkunnskap, rammebetingelser og økonomi.

Der skal du kunne terrenget på Valle Hovin godt for å gjøre de riktige veivalgene. Sett utenfra er den største svakheten mangelen på faglig kompetente klubbfolk som kan stake ut en langsiktig retning. For eksempel kom hele denne Barcelona-inspirerte fotballen med Martin selv dengang han var helt uten personlig tilknytning til Vålerenga. Den gang var det ingen samlet klubbledelse som etter et langvarig strategisk arbeid fant ut at Oslos desidert mest populære fotballag også måtte spille den artigste fotballen.

I så måte var overgangen fra Kjetil Rekdals kyniske tilnærming ekstrem. Rekdal hersket på Valle Hovin sist gang klubben hadde en langvarig tydelig sportslig ledelse fra 2001 til 2006. Hans mer fleksible kamptilnærming ga et flott seriegull via Steffen Iversens hode, men heller ikke da klarte Oslo-klubben å bli et så stabilt topplag som beliggenheten og ressursene tilsier. Faktisk har den tidvis svært utskjelte perioden under Martin Andresen i snitt gitt flere Tippeliga-poeng enn VIF under den folkelig respekterte hærfører Kjetil Rekdal. Statistikken sier 1.51 mot 1.46 poeng pr.kamp i Martins favør.

SNARVEIEN til suksess for Vålerenga ligger altså ikke åpen. Framgang krever et langsiktig arbeid.

Der har Martin Andresen slett ikke lyktes på sitt ansvarsområde, og må se ærlig på årsakene til det. Kanskje den mest presserende oppgaven for klubbledelsen blir å gi ham sterke sportslige samtalepartnere som tør å utfordre samspillet i A-lags gruppa. Dette er et tema som Martin er adskillig mer interessert i enn de sinte TV-bildene av ham på sidelinja forteller, men det manglende trøkket på banen viser at det her er et såkalt "forbedringspotensiale".

DET er det jo i all fotballedelse hvis vi som driver med slikt tør å se like kritisk på oss selv som på de andre. Akkurat det har VIF-ledelsen gjort i denne saken.

Da er det bare å unne dem suksess. Ikke for Vålerengas skyld, men fordi slik god klubbledelse i beste fall kan bli smittsom.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.