En pinlig forestilling

VALGET AV BEIJING som OL-arrangør i 2008 var bestemt på forhånd. Juan Antonio Samaranch har selv ikke anledning til å stemme under tildelingen, men har ytret seg positivt om Beijing og brukt mye av sine siste krefter som OL-president for å overbevise sine medlemmer om at Kina nå for første gang måtte få sommerlekene. Det kan bety enormt for IOCs kommersielle interesser å få tilgang til det kinesiske markedet.

FAREN FOR FIASKO er likefullt nær. Etter det fokus som er blitt satt på tortur og henrettelser i det totalitære, men stadig mer markedsorienterte Kina, er det dristig å legge sju års planlegging i kinesernes hender. Nå har kineserne forpliktet seg til åpenhet i form av full ytringsfrihet ved bl.a. å ønske alle verdens medier velkommen til Beijing, og IOC vil ikke kunne leve med sin beslutning om det blir dokumentert nye overgrep.

AMNESTY OG FLERE andre humanitære organisasjoner var sterkt kritiske i sine kommentarer i går og vil bli viktige vakthunder for den koordineringskomité som IOC nå skal etablere i samarbeid med Beijing. Enten man er mot eller for sommerleker i den kinesiske hovedstad, vil det bli sju spennende år. Men det var en flau forestilling vi var vitne til her i Moskva i går. Ikke et eneste spørsmål ble stilt til kineserne om hva de vil gjøre for å forhindre brudd på menneskerettigheter. Ikke under deres egen pressekonferanse torsdag da Beijings delegasjon kunne henvise til borgermesteren som var i møte med president Vladimir Putin, og ikke i forbindelse med presentasjonen.

JEG SPURTE GERHARD HEIBERG om hvorfor han ikke gjorde det. Han svarte at både han og Johann Olav Koss hadde spørsmålene klare, men det ble ikke anledning til å stille dem. Sannheten er nok at ingen våget. De benekter at «noen hadde snakket sammen» på forhånd, men likefullt: Respekten for Samaranch og IOCs styre er så stor at ingen av delegatene tør å skille seg ut med såkalte «ubehagelige» spørsmål. Derfor ble det til at prins Albert av Monaco stort sett åpnet spørsmålsrunden med «ufarlige» spørsmål om transport, om Paralympics og om språkbarrierer. Det var både pinlig og forstemmende, men et bilde på at IOC fortsatt har en lang vei å gå før den kan kalles demokratisk i organisasjon og funksjon.

NÅR KOSS STEMTE på Toronto, var ikke det overraskende. Gift som han er med en av Canadas rikeste kvinner som attpåtil har jobbet i byens søkerkomité og bosatt i Toronto. At Gerhard Heiberg gjorde det samme, var overraskende, særlig etter Ellen Horns utspill med støtte til Beijing. Selv om han sier at det var viktig å opptre samstemt med Koss, tror jeg han kviet seg for å binde seg til Beijing etter de mange protestskrivene han har fått på sitt bord. Han håper, men tror ikke helt kineserne klarer å holde hva de lover.

ELLER VAR HEIBERGS stemme et signal på at han mandag vil gå inn for kanadiske Richard Pound som ny president? Når Pound tapte med Toronto i går, kan nettopp det være et tegn på at han vil vinne fram mandag. To seire på tre dager ville blitt for mye «amerikanisering» av IOC. Uansett blir mandagens valg enda mer spennende og enda viktigere for det olympiske idealets framtid enn nattas fest for Kina.