GULL VERDT FOR SPORTEN: Unge Sebastian Samuelsson står opp for en ærligere skiskyting ved å nekte å konkurrere i Russland før landet innfører en troverdig dopingkontroll. Hvorfor våger ikke norsk skiskyting det samme? FOTO:Pontus Lundahl / TT.
GULL VERDT FOR SPORTEN: Unge Sebastian Samuelsson står opp for en ærligere skiskyting ved å nekte å konkurrere i Russland før landet innfører en troverdig dopingkontroll. Hvorfor våger ikke norsk skiskyting det samme? FOTO:Pontus Lundahl / TT.Vis mer

Boikott verdenscupfinalen i Russland

En pinlig tur: Er denne svenske unggutten den eneste modige i Norden?

I resten av norsk og svensk skiskyting skorter det foreløpig på holdninger og konsekvens.

DA de svenske skiskyttergutta forleden stakk fra Norge og de andre favorittene på OL-stafetten, var det en overraskelse. Riktignok har Sverige bra tradisjoner i denne sporten, men de har aldri vært regnet med blant de virkelig store; altså Russland, Tyskland, Frankrike og Norge.

Men når de store nå sliter med å skjønne forskjellen på rett og galt, er det de små vi må håpe på. Som for eksempel svenskenes nye yndling; den bare 20 år gamle OL-mesteren Sebastian Samuelsson.

Ung; javel, men han er i hvert fall voksen nok til å skjønne at sporten hans ikke vil få det bra om dopsvindelen får fortsette. Derfor sier han nei til å reise til verdenscupfinale i Russland.

Det tør visst ikke vi som har en stolt skiskyttertradisjon å ta vare på; de norske løperne som later som om dette er alle andres ansvar, de norske lederne som overlater beslutningen om boikott til løperne og mediene som tilsynelatende tror kritisk sportsjournalistikk begrenser seg til innsyn i lunsjregninger og reiser på businessclass..

Enn så lenge er det knapt noen stemmer rundt den ellers så kritiserte norsk toppidretten som har krevd at våre helter holder seg borte fra konkurranser i land uten godkjent dopingkontroll.

Men hvilken skiskyting vil vi egentlig ha?

DER er Sebastian Samuelsson; fortsatt bare 20 år, forbilledlig klar i sin høyst personlige boikott av denne verdenscupfinalen i russiske Tjumen. Han kobler sitt engasjement for å presse fram en renere sport til det felles regelverket som er ment å beskytte både han og de andre skiskytterne; altså en troverdige, fungerende dopingkontroll.

Når det gjelder Russland betyr dette det nasjonale antidopingbyrået RUSADA, som på grunn av alt jukset de siste årene nå er utestengt av Verdens Antidopingbyrå (WADA). Dette er en aktiv utestengelse der WADA forsøker å hjelpe russerne tilbake til en godkjent standard, men der det foreløpig skorter på vilje hos de russiske myndighetene:

- Så fort RUSADA blir godkjent av WADA igjen, har ikke jeg noen problemer med å konkurrere der, sier Samuelsson til Reuters. Her er det altså ikke snakk om noen negativ innstilling til Russland eller russisk idrett i seg selv. Boikott er bare et virkemiddel for å presse fram en nødvendig endring i skiskytternes egen hverdag:

- Jeg tror det er mulig å få til, men de (russerne) må se på seg selv, erkjenne det de har gjort og virkelig ha et ønske om endring. Akkurat nå tror jeg ikke de innser at de har gjort så mye galt, tilføyer han.

DET er en moden tilføyelse. Å drive med internasjonal idrett vil alltid kreve åpenhet for andres kultur og tenkesett. I den felles leken er det aldri vi alene vite, og det finnes ikke noe velmenende norsk/svensk patent på rett svar.

Nettopp den erkjennelsen gjør at boikott i idrett sjeldent er noe godt virkemiddel. Men akkurat nå lever vi i en sjelden tid.

Avsløringen av det russiske statsdopet i de to McLaren-rapportene og den konsekvente holdningen til russisk svindel i Paralympics og internasjonal friidrett, er i ferd med å endre spillereglene. Plutselig er det noen viktige brikker i spillet som ønsker endring. Som er villig til å ta noen ubehagelige avgjørelser fordi det ubehaget nå over tid sannsynligvis vil gi en ærligere idrett med mindre doping.

Der skjer ikke uten kamp. IOC-president Thomas Bach og den olympiske familien klarte bare å holde skansen et par uker før butikk ble viktigere enn etikk og Russland var velkommen tilbake. Den norske verdenssjefen Anders Besseberg og hans internasjonale skiskytterforbund (IBU) er som vanlig i dopspørsmålet, ikke til å stole på. Men hva med de som egentlig har lyst til å stå opp for det som er bra?

Hva sier de norske skiskytterne selv når det er pressekonferanse i Holmenkollen dag i forbindelse med den planlage skiskytterfesten der denne helga. Får vi høre sannheten:

  • At det aldri kan bli noen fest i en idrett der så mange jukser?

Eller at dette spørsmålet; altså det med juks og svindel og sånt, er så vanskelig at det ikke er forstå for oss som bare går rundt og rundt i en løype og skyter? At dette heller er en sak for IBU, og at vi løpere uanset stiller opp der vi får beskjed om å være?

enkle og umodne går det ikke an for voksne kvinner og menn å late som om de er. For uansett svar, vil selve handlingen få en konsekvens. Drar de norske skiskytterne til Tjumen om snaue to uker, blir det faktisk vanskelig for omverdenen å ha noen medføelse neste gang det er en doper som stikker av med førstepremien i leken deres.

I skiskyting har det skjedd ofte, og det kommer til å skje igjen om ikke flere står opp sammen med Sebastian Samuelsson og de lagene fra Canada, USA og Tsjekkia som foreløpig nekter å konkurrere i Russland uten troverdig dopingkontroll.

samme vis er styret i Norges Skiskytterforbund forpliktet til mer konsekvent etisk tenkning enn å stille løperne fritt i spørsmålet om boikott. De nasjonale lederne våre ønsket egentlig ikke å konkurrere i Russland, men nå ønsker de mest å unngå konflikt med de løperne som synes resultatlista i verdenscupfinalen er viktigere enn å få endret en råtten russisk dopingkultur.

Resultatet i dopingkampen er gitt om Sebastian Samuelsson forblir den eneste modige fra det norsk/svenske skiskyttermiljøet. For det finnes for tida ikke noe alternativ i spørsmålet om å gjøre leken ærligere.

Nå er det bare tid for å presse fram endring.

.

.