En riktig brysom jente

Olympia-sjef Jarle Aambø tåler nok å miste den viktigste eksperten sin på spisevegring, men gjør norsk toppidrett det?

KYNISK VURDERT av Jarle Aambø kunne ikke Jorunn Sundgot-Borgen valgt å forlate Olympiatoppen på et bedre tidspunkt. Bare noen dager etter OL-suksessen i Beijing, er det få som setter spørsmålstegn ved den generelle kompetansen til den norske toppidrettsledelsen. Da passer det å avslutte samarbeidet med en brysom jente.

Men siden Aambø såvisst ikke er noe kyniker og Sundgot-Borgen er mye mer enn en krevende fagkvinne, er det best å beholde spørsmålet:

- Hvem skal nå plage norsk toppidrett med de ubehagelige psykiske og fysiske baksidene av alle OL-medaljer våre?

FOR PROFESSOR Jourun Sundgot-Borgen har ikke bare vært brysom gjennom mer enn tolv år i lokalene til Olympiatoppen oppe ved Sogsvann i Oslo. Hun har vært riktig brysom.

Det er en stor forskjell.

Ikke minst fordi hun nå velger å gå fordi hun ikke synes det er etisk forsvarlig å fortsette som leder for Olympiatoppens arbeid med ernæring og spiseforstyrrelser. Sundtgot-Borgen mener at norsk toppidrett prioriterer dette arbeidet så lavt at det ikke går an å jobbe videre som sjef.

Det er en mening norsk toppidrett ikke lever godt med.

DERFOR ER spørsmålet om ledelsen av idrettens kamp mot spisevegring ikke lenger en personalsak. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Jorun Sundgot-Borgen i årevis har tatt sin rikelige plass oppe i Olympiatoppen, og at flere puster lettet ut nå som hun går rakrygget ut av døra.

GÅR AV: Jorunn Sundgot-Borgen. Foto: Henning Lillegård
GÅR AV: Jorunn Sundgot-Borgen. Foto: Henning Lillegård Vis mer

Da hun truet med det samme for et halvt år siden, ble Sundgot-Borgen snakket inn igjen av toppledelsen iNorges Idrettsforbund. De valgte å plassere skylden for det dårlige samarbeidsklimaet på Jarle Aambø, og lot ham så vidt få beholde sjefsstillingen sin.

Idrettspresident Tove Paule var helt tydelig på støtten til Sundgot-Borgen. Som gammel turnleder vet Paule det meste om hvilke forbannelser spisevegringen legger over ungdomsmiljøene. Akkurat den erfaringen har ikke forandret seg, selv om Aambø siden sist har justert ledelsen av Olympiatoppen på flere områder og klart forbedret samarbeidsforholdet både mot idrettspresident Tove Paule og generalsekretær Inge Andersen.

Dette generelt bedrete samarbeidsklimaet gjør at idrettsledelsen neppe vil bruke denne personalsaken til å bytte toppidrettssjef, men igjen:• Det i seg selv gir heller ingen gode svar på brysomme spørsmål.

FOR PROBLEMET er mye større enn et arbeidsforhold som rent mellommenneskelig har skåret seg fullstendig. Også i toppidretten har spisevegring en kjønnsdimensjon. Eller som Jorun Sundgot-Borgen sa det til Dagbladet i går:

- Hvis menn fortsatt skal prioritere det som til nå har vært sett på som et kvinneproblem, er jeg ikke optimistisk på utøvernes vegne. Det er her denne personalsaken mister den siste personlige begrensningen. Saken gjelder prinsipielt hvem som skal sette og vokte grensene for hvilken type toppidrett vi aksepterer.

Eller helt konkret:• Om vi fortsatt skal ha en Olympiatopp og en toppidrettssjef som setter standarden i norsk idrett.

DA SUNDGOT-BORGEN truet med å slutte første gang, kom hun rett fra en strid med Norges Friidrettsforbund om dette særforbundets manglende oppfølging av en VM-deltaker med spiseforstyrrelse. Det er nettopp viljen til å ta slike kamper som heretter avgjør troverdigheten til idrettsbevegelsen i dette spørsmålet.

Når Jarle Aambø nå understreker at Olympiatoppen ikke har ansvaret for hele norsk idrett når det gjelder forebygging, er han på full fart inn i en blindvei. Poenget er ikke å begrense ansvar, men derimot å ta både styringen og all den ubehageligheten som måtte følge med.

En riktig brysom jente

Norsk toppidrett trenger en tydelig sentral ledelse nettopp fordi vi ønsker en idrett som henger sammen med de holdningene vi ellers jobber for i samfunnet. Spisevegring er ikke spesielt for de beste idrettsutøverne, men kan trigges både av resultatjag og usunne treningsregimer. Den erkjennelsen gjør at toppidrettslederne er nødt til å jobbe sammen mot spisevegring for å beholde legitimiteten som en positiv samfunnsaktør, og at det er Olympiatoppen som må lede dette arbeidet.

Noe annet vil bli mer enn brysomt for hele den norske idrettsbevegelsen.