PÅ GLEDESBENKEN:  All angrepsviljen har totalt forandret italiensk landslagsfotball. FOTO: AFP/ Giuseppe Cacae.
PÅ GLEDESBENKEN: All angrepsviljen har totalt forandret italiensk landslagsfotball. FOTO: AFP/ Giuseppe Cacae.Vis mer

En seier for nye Italia

Og da kan det like gjerne bli enda en triumf i EM-finalen.

EN av fotballens vedtatte sannheter ble avslørt i dag. For den gamle historien om at det alltid står en forsvarsbragd bak en italiensk seier, gjelder ikke mer:

•• Denne gangen kom Italia til EM-finalen fordi de både ville og kunne angripe.

Og fordi de med Mario Barotelli har fått med en av verdens beste spisser på laget.

PÅ FORHÅND var jeg blant dem som trodde at drømmefinalen i denne turneringen måtte spilles mellom Spania og Tyskland. Det hadde vært moro nok, men Italia under Cesare Prandellis hånd duger i massevis.

For den angrepsgleden laget hans viste mot nettopp Spania i den første kampen, holdt seg helt til tyskerne var løpt, spilt og skutt i stykker. Denne gangen var det italienernes positive innstilling til fotballen som seiret i en semifinale blottet for fusk, overspill og alt annet tull og tøys som historisk har klistret seg til den ellers så vakre italienske fotballen.

I dag var den bare vakker.

TYSKLAND derimot falt uten et eneste varsel. Fra start så denne kampen ut som et klassisk europeisk tungvektoppgjør med en klar vinnerkandidat. Pirlo ble litt borte i den løpssterke tyske midtbanen, gamle Buffon serverte et par sjanser i sitt eget felt og EM-giganten Mats Hummels hadde akkurat ristet vekk vidunderbarnet Balotelli bare med et skuldertrekk.

Så kom italienerne seg samlet oppover i banen for første gang uten at akkurat det sjokkerte de seiersvante tyskerne. For var ikke dette et italiensk lag som likte mye bedre å angripe enn mange av sine forgjengere? Joda; og det med akkurat de gode nærkampferdighetene som alltid har preget fotballen deres.

Det var det som på noen sekunder lurte Hummels og felte Tyskland.

STUTTE, STARTRASKE Antonio Cassano har vært frekk og fin i hele denne turneringen. Da han merket at Hummels kom for tett opptil ham ute mot venstrekanten, brukte han bare tyskerens overivrighet til å vende på. I fotballen er det et velkjent triks. Ikke noe er bedre for en slu spiss enn å skli rundt på en for ivrig stopperkropp på full fart i feil retning.

Vips var turneringens stopperfunn borte og et aldeles praktfullt innlegg på vei til Balotelli svevende i det høyere luftlag foran den tyske målvakten Manuel Neuer. 1 - 0 var en klassescoring av den typen som hadde reddet den kjedeligste semifinalen, men i denne fotballklassikeren var den bare en begynnelse.

FOR 2 - 0 med et vristskudd limt under tverrliggeren var et mål for fotballhistorien. Det var derfor Mario Balotelli plutselig kunne være mer teatralsk enn selv Ronaldo i sine mest selvhøytidelige øyeblikk, uten at det for italieneren virket påtatt.

Der ute stivet til en skulptur i bar, bugnende overkropp var Balotelli bare signaturen på sitt eget mesterverk. En scoring av denne klassen krever slikt, pluss selvsagt at dommeren hadde våget å droppe det obligatoriske gule kortet for det å ta av seg trøya.

I STEDET ble det italienerne som både våget og tillot seg alt. Med ledelse og selvtillit ble det mer og mer Andrea Pirlo, mindre og mindre systematisk tysk angrepsspill og flere og flere gedigne italienske kontringssjanser.

Der vi hadde tvilt på Italias muligheter mot den største EM-favoritten, var det ingen tvil om hvem som skulle vinne. Selv Mario Klose i praktform som spiss sammen med Bundesliga-sensasjonen Marcus Reus fra pause, ga ikke mer enn noen minutters jevnt press. Så var italienerne oftere og oftere tilbake i angrep, og viste hva dette mesterskapet dreier seg om.

•• De som våger mye, vinner enda mer.

Med nye, angrepsglade Italia kan også alt skje i EM-finalen søndag.

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.