En sjelden vinnertype

Ingen tvil om hva Emil Hegle Svendsen liker aller best.

 FELLES LØFT: Det forteller om kvalitet i  skiskyttermiljøet at Emil Hegle Svendsen klarer å avslutte VM med å enda et gull. FOTO: Heiko Junge / Scanpix
FELLES LØFT: Det forteller om kvalitet i skiskyttermiljøet at Emil Hegle Svendsen klarer å avslutte VM med å enda et gull. FOTO: Heiko Junge / ScanpixVis mer

DET ble en lang og slitsom reise til årets første individuelle VM-gull for Emil Hegle Svendsen, og få har mindre tålmodighet underveis på slike turer enn nettopp han:

•• Her er gutten som elsker å vinne.

Eller for å si det like enkelt som Emil selv i minuttene etter triumfen:

- Yes, yes, yes.

SLIKE feiringer er til å forstå med forhistorien til dette verdensmesterskapet. For en gang skyld var ikke den norske trendidretten fra det siste tiåret riktig stor nok. Emil var klar til si fra både maksimale VM-forberedelser og et mulig gull i miksstafetten for å få med langrennstemningen i Holmenkollen.

At det noen dager før ski-VM ble med lysten, må ha irritert ham ekstremt. Sjelden går stor vinnerlyst og imponerende kapasitet riktigere i spann enn hos Emil. Han var helt trygg på at han ville mestre en stafettetappe bedre enn konkurrentene fra langrennslaget, og hadde sikkert rett. Å se Tord Asle Gjerdalen bidra til det stafettgullet han selv hadde drømt om, var røft.

DET finnes nok toppidrettsutøvere som hadde skjult irritasjonen over å bli vraket enda mer pyntelig:

- Jeg mener at jeg er et bedre alternativ. Men når de ikke har sett meg i aksjon mot de to aktuelle, må det bli sånn, sa Emil.

Såpass måtte han få lov til å si. Du blir ikke verdens beste skiskytter uten å ha en realistisk forhold til egen kapasitet. Det var derfor han fulgte opp dagens spurtseier med å avslå enhver sammenligning med tempoet til Petter Northug.

Det er bare i ren seiersvilje at han matcher. Hvem av de to trønderne som misliker sterkest å tape, vet jeg egentlig ikke.

DESTO bedre å se hvordan Emil tøyler denne seiersviljen inn i det skiskytterlaget som framstår som ett av Norges absolutt sterkeste toppidrettsmiljøer.

De siste vinterne har praten gått om den ikke fullt ut kameratslige duellen mellom Emil og gamlemester Ole Einar Bjørndalen, og seinest før jul skjelte han ut veteranen for å gå feigt i en verdenscup-duell i Østersund. Trenger vi å legge til at dette var en duell Emil tapte?

Bare noen måneder seinere er disse personlige ulikhetene knapt noe tema mer. For det var nettopp Bjørndalen som skled rett over mållinja etter nok et løp noen hakk under vanlig nivå og ga Hegle Svendsen en klem, og ellers er det Emil som holder sin yngre utfordrer Tarjei Bø som er romkompis.

det viset har skiskyttergutta konkurrert hverandre videre til enda en imponerende sesong.

I dette mesterskapet blir Norge fremste nasjon og holder stormakter som Tyskland og Russland bak seg på lista til tross for at jentelaget vårt fortsatt henger etter. Det er en sterk prestasjon med tanke på hvilke ressurser flere av konkurrentene rår over. Mens det norske langrennslaget også er best i utstyrsklassen, fortsetter skiskyttergutta å dominere mot nasjoner som bruker like mye penger og ekspertise på utøverne sine.

Det forteller om et miljø som forvalter tradisjon på riktig måte. Sånn er Tarjei Bø utviklet på kort tid og sånn er Emil Hegle Svendsen i stand til å avslutte et VM med en trøblete forhistorie på best mulig vis.

Da er det ikke bare snakk om en sjelden vinnertype, men også om et sjeldent solid toppidrettsmiljø.