Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Er ikke Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby gode nok forbilder?

En skam å glemme Therese

Therese Johaug er blitt mester for andre gang i friidrett. Det gir en god jury sjansen til å rette opp en skamplett i norsk idrett.

ET STRÅLENDE FORBILDE: Den spissfindige juridiske debatten om hvorvidt Therese Johaug er et godt nok forbilde, mangler fullstendig grunnlag i virkeligheten. Selvsagt skal hun få Egebergs Ærespris for VM-gull på ski og NM-gull i friidrett. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
ET STRÅLENDE FORBILDE: Den spissfindige juridiske debatten om hvorvidt Therese Johaug er et godt nok forbilde, mangler fullstendig grunnlag i virkeligheten. Selvsagt skal hun få Egebergs Ærespris for VM-gull på ski og NM-gull i friidrett. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet. Vis mer

ETTER to NM-gull i friidrett på et par måneder, er det ingen tvil om at Therese Johaug er kvalifisert for å få «Egebergs Ærespris»; den høyeste utmerkelsen i norsk idrett. For utøverne er dette en markering av allsidighet; altså at jenta som vant det meste i ski-VM sist vinter også er Norges beste når det er snakk om de lengste løpeturene.

GULL: Therese Johaug (31) tok NM-gull i terrengløp i Frognerparken søndag 13. oktober. Video: Marie Røssland / Foto: Bjørn Langsem Vis mer

Alt dette er tilsynelatende lekende lett for Johaug som 31 år gammel er bedre trent enn noen gang. Da er testen muligens verre for norsk idrett:

  • Idretten må vise at den har etisk ryggrad, og det er ikke gitt.

Det er jo bare noen måneder siden denne ryggraden sviktet fullstendig da verdensmester Martin Johnsrud Sundby igjen ble nektet Holmenkollmedaljen; skisportens fineste utmerkelse, fordi han ikke var ren nok for styret i Foreningen til Skiidrettens Fremme.

Det var en grov urett mot Martin, på samme måte som det vil være en skam å glemme Therese nå. For det vi egentlig glemmer er det viktigste vernet om en anstendig norsk toppidrett.

Det at vi klarer å skille mellom rett og galt.

NOEN har slitt veldig med det i løpet av årene etter at Therese Johaug var slurvete nok til å bruke en leppekrem som inneholdt et forbudt anabolt virkestoff. De har nektet å innse at det er en etisk avgrunn mellom dumme, ubevisste feil og bevisst svindel.

Juristen Robin Mackenzie-Robinson er en av dem. Da Johaug vant NM-gull på 10 000 meter i sommer, var han opptatt av at hun ikke måtte få Egebergs Ærespris:

- Det burde være selvforklarende at det ikke er mulig å forene en dopingdom med en ærespris når det er mer enn sportslige kriterier som vektlegges, sa Robin Mackenzie-Robinson til Aftenposten.

Han har i det hele tatt sagt mye om Johaug, norsk langrenn og doping de siste årene. Så mye og så uvettig at det er på tide se om disse uttalelsene ikke sier mer om ham enn Therese Johaug.

FOR det var jo Mackenzie-Robinson som for et par år siden såkalte «raste» mot at Therese Johaug skulle få lov til å trene i et treningssenter mens hun var utestengt. Bakgrunnen for kritikken var avtalen «Rent Senter» mellom Antidoping Norge og over 500 private treningssentre for å stoppe smittefaren ved at åpenbare dopere trente synlig der:

- En særdeles uheldig signaleffekt. Her vil jeg mildt sagt si at regelverket gir et uheldig resultat i antidopingøyemed, sa Robinson, som aldri har forstått forskjellen på bevisst og ubevisst doping.

Uten dette nødvendige skillet blir jo også det å velge feil leppesalve smittefarlig for de andre som måtte løpe ved siden av Therese på et privat treningssenter.

Og denne påstått rettroende juristen mer enn komisk.

FOR målet med verdisatsingen «Rent Senter» var nettopp å begrense dopsmitten. Da ble det helt ulogisk å utestenge Johaug. For hvilken smittefare lå det i denne saken:

  • At det ville være forlokkende for en eller annen skiløper eller lege å se hvor totalt ødeleggende det er å ta en feil leppesalve?

Therese Johaugs sak har aldri hatt noe å gjøre med vanlig dopingsvindel. Derfor var den heller ikke regulert gjennom avtalen om «Rent Senter».

Men dette er uansett ikke snakk om regler.

Det gjelder om å forstå hvordan vi som samfunn best kan beskytte oss mot de som vil ødelegge leken vår.

DET er der Robin Mackenzie-Robinson og alle andre som fortsatt omtaler Therese Johaug som «dopingdømt», misforstår betydningen av begrepet.

De som virkelig svindler ønsker jo det. Det er ikke uten grunn at den nylig livstidsutestengte Johannes Dürr sammenligner sitt svik med Johaugs ubevisste slurv, og mener at han er den ærligste av de to. Fordi han visstnok ikke hadde en unnskyldning klar i det han ble tatt......

SIST vinter under ski-VM var Mackenzie-Robinson som innleid dopingekspert i nettstedet ABC-Nyheter, opptatt at vi måtte «lytte nøye» på Dürrs anklager mot norsk langrenn. Men etter at østerrikeren et par dager seinere ble avslørt for enda et bedrag, er det nok bedre å stole på andre hjelpere i kampen mot svindelen i internasjonal skisport:

  • Verken skiløperen Johannes Dürr eller juristen Robin Mackenzie-Robinson imponerer som etiske rådgivere.

For overser vi forskjellen på «skamskyld» og det helt menneskelige ved i vanvare å bryte en regel, forsvinner også den etiske dimensjonen i regelverket som skal beskytte oss mot dopsvindelen.

Da blir det bare juss, og i dette tilfellet dårlig juss. For professor Trond Solvang; Norges eneste virkelige ekspert på idrettens internasjonale domssystem, har jo forlengst slått fast hvordan Idrettens Voldgiftsrett (CAS) selv skiller mellom betegnelsene for å understreke forskjellen på svindel og tilfeldige feil.

- Det å ha fått i seg forbudsstoff uforskyldt eller ved uaktsomhet, vil ikke naturlig kalles for «doping» eller å «dope seg», skriver Solvang, og viser til hvordan CAS-dommerne "gjennomgående bestreber seg på å fram nyanser i begrepsbruken".

DET er de samme CAS-dommerne som i begge sakene mot de norske langrennsstjernene understreket at ingen av dem var mistenkt for noe juks. Dette var ubevisste regelbrudd; altså ingen etiske skavanker.

Og da er vi tilbake til de æresprisene som både Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug bør få.

FOR når noen prøver å innbille oss at disse to verdensmesterne ikke er etiske forbilder gode nok til å få ærespriser, er det en vurdering som helt mangler forankring i de sakene som har preget overskriftene fra norsk langrenn de siste årene.

Og da faller jo verdigrunnlaget for å nekte dem priser pladask.

DERIMOT er det på tide å gi begge det de fortjener. Og mer til; vi skylder dem det for vår egen skyld. Norsk idrett må stå opp for de som vil være ærlige. Ellers vinner de uærlige fram.

Skiforeningen har hatt problemer med å ta denne sammenhengen inn over seg. Underveis i saksbehandlingen har de skyldt på Anti-Doping Norge, men det er en tilsnikelse. Ingen i ledelsen der ville hindre Martin Johnsrud Sundby å få Holmenkollmedaljen. I beste fall blir denne uretten mot Martin omgjort, samtidig som Skiforeningen er modige nok til å ta tilbake medaljene fra de vinnerne som virkelig svindlet både sporten og dem.

Juryen som deler ut Egebergs Ærespris har derimot allerede vist at de skjønner ansvaret sitt. Det betyr at Therese Johaug får den til våren bare Skiforbundet og Friidrettsforbundet gjør sin del av jobben.

Denne prisen kunne like gjerne gått til Didrik Tønseth som også imponerte under NM i terrengløp i går. Kanskje kan han få den sammen med Therese? Det hadde vært fint for to flotte representanter for det beste i norsk utholdenhetsidrett.

Men denne gangen er det altså mer enn pust og seighet dette gjelder.

Det dreier seg om å ha ryggrad i forsvaret av en mest mulig dopingfri norsk toppidrett.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media