Martin Johnsrud Sundby får ikke Holmenkollmedaljen

En skam å vrake Sundby

Skiforeningen vil fortsatt ikke gi verdensmesteren Holmenkollmedaljen av etiske årsaker. Det er like ulogisk som å nekte Therese Johaug adgang til norske treningssentre på grunn av fare for smitte. Og begge deler forvirrer totalt i kampen mot dopsvindelen.

URETT MOT MARTIN: Det er ikke bare dårlig gjort å nekte Martin Johnsrud Sundby Holmenkollmedaljen. Det er også helt ulogisk. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
URETT MOT MARTIN: Det er ikke bare dårlig gjort å nekte Martin Johnsrud Sundby Holmenkollmedaljen. Det er også helt ulogisk. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.Vis mer

SIST lørdag tok Martin Johnsrud Sundby med utklassingsseieren på 5-mila sitt NM-gull nummer 16. Denne formidable prestasjonen gjorde at han passerte Oddvar Brå på lista over hvilke herreløpere som har flest norske mesterskap i langrenn. Og la oss i hvert fall være enige om en ting:

  • Skiløpere som passerer Oddvar Brå på historiske lister over langrennsløpere, er usedvanlige gode.

Men er Martin selv god nok for nasjonalidretten vår?

- Nei, mener styret i Skiforeningen som i fjor strøk 34-åringens navn på lista over innstilte kandidater til Holmenkollmedaljen, og som foreløpig har nektet å forandre vedtaket.

Denne medaljen er blant norsk skisports høyeste utmerkelser, og styret mente at Martin Johnsrud Sundbys brudd på dopingregelene i forbindelse med medisineringen av sin tunge astma var så etisk klanderverdig at han ikke var verdig prisen. Dette til tross for at Sundby i Idrettens Voldgiftsnemd (CAS); den høyeste domstolen i internasjonal sport, er blankt frifunnet for enhver etisk svikt.

Da er det norsk skisports egen moralske jury og ikke verdensmesterens etikk, det er noe feil med.

Det er det eneste som er skammelig i denne saken.

FOR en måned siden var det blanke øyne foran TV-apparatene i norske hus og hytter da Martin Johnsrud Sundby endelig ble individuell mester. I mesterskap etter mesterskap var han blitt stadig mer presset for å få en slik seier. Denne gangen virket det på overtid før varmegradene, suget i sporet, slitet og toppidrettens mange tilfeldigheter plutselig ga sjansen til han som har slitt mest.

Etter alle disse årene er Martin blitt mer populær enn noensinne. Rausheten mot lagkameratene har til slutt gjort ham folkekjær. Sånn ble triumfen på 15 km et sjeldent fint idrettsøyeblikk.

Det gjør behandlingen i Skiforeningen desto mer uforståelig:

  • Den samme løperen er altså verdig til å vinne VM-gull for Norge, samtidig som han visstnok ikke holder etisk standard til å få Holmenkollmedaljen.

Skjønn det den som kan.

HADDE det virkelig vært noe grovt etisk å anføre om Martin Johnsrud Sundby som skiløper skulle han selvfølgelig aldri fått lov til å gå på det norske landslaget. I dopingspørsmål kan vi ikke ha en moralsk standard for VM-deltakelse, og en annen for skisportens æresbevisninger. Det er dobbelt etisk bokføring.

I etterkant er det mulig å se at styrebehandlingen av Johnsrud Sundby i fjor vår var en total miss. Styret i Skiforeningen hadde fått en enstemmig innstilling på Martin fra en faglig svært kompetent jury med medlemmer fra Norges Skiforbund, Norges Skiskytterforbund og Skiforeningen selv. Etter en strålende karriere med sju pallplasser på rad på 5-mila i Holmenkollen, var det allerede dengang på overtid å gi ham prisen..

Så ble alt stoppet på et styremøte på grunn av feilaktig informasjon om at dette var en utdeling som kunne bli dårlig likt i Antidoping Norge.

DER har denne saken i virkeligheten aldri blitt behandlet. Og om den skulle bli det, er det grunn til å minne om at dopingjegerne selv gjennom den juridiske håndteringen av regelbruddene til både Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug har vist at de forstår den avgjørende forskjellen mellom bevisst svindel og ubevisste feil.

Som dommerne i CAS understreket, har Martin aldri forsøkt å få noen ulovlig konkurransefordel. Han er dømt for feil medisinering; ikke en etisk svikt.

Det er selve forskjellen i denne tvilsomme moralske rangeringen.

haster det med å rette opp feilen. Skiforeningen i Oslo har alltid vært sentral i denne sporten. Det var dette miljøet som for mer enn hundre år siden jobbet fram Norges Skiforbund. Da hadde foreningen forlengst selv satt i gang et stort sosialt arbeid i hovedstaden. Siden dengang har denne såkalte «nikkersadelen» i Oslo skjønt mye mer av idrettens sosiale kraft enn kallenavnet tyder på.

For det egentlige navnet til de som deler ut Holmenkollmedaljen er «Foreningen til Ski-Idrettens Fremme». Eller som det står inngravert på medaljen «Idræt for Fædrelandet».

I det perspektivet er 5-mils triumfer og VM-gull ikke det viktigste. Det gjelder mye mer å stå opp for verdier som bygger et bedre samfunn. I dette tilfellet en renere idrett.

DA må vi starte hos oss selv med å skille mellom de som jukser og de som tilfeldigvis har gjort noe feil. Dette er helt sentralt i forståelsen av våre egne dopingrelaterte saker.

Glipper vi her, mister vi retningen i den videre kampen mot doping. Det har skjedd flere ganger underveis i sakene mot Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby. For eksempel med det tankeløse forsøket på å stenge Johaug ute fra treningssenteret Sats Elixia med henvisning til samarbeidet mellom Norges Idrettsforbund og de private treningssentrene om «Rent Senter»:

- Det er ingen bagatell og dette er en dopingsak, forklarte TV2 sin kommentator Robin Mackenzie-Robinson den gang uten å skjønne så mye av poenget verken i Johaug-saken eller i satsingen på å rydde opp også utenfor den organiserte norske idretten

For bakgrunnen for dette samarbeidet var jo å unngå smitte i disse miljøene ved å holde dopingdømte unna sentrene. Men hvilken smitte skulle følge med Therese Johaug som var dømt fordi hun hadde vært for uoppmerksomhet?

DETTE forsøket på å ramme Johaug var muligens en provokasjon for å forvirre i en kamp mot doping. Svindlerne har alltid har forsøkt å ødelegge ved å ramme de ærlige.

Det skjedde seinest da svindleren Johannes Dürr som ble tatt for EPO-bruk under Sotsji-OL i 2014, for bare noen uker siden fikk lov til å fortelle internasjonale medier at han egentlig var ærligere enn Therese Johaug. Det var fordi han visstnok hadde bekjent sin skyld.

Men rett etter denne famøse uttalelsen, ble østerrikeren arrestert for en ny dopingforbrytelse. Så mye var altså liksom-ærligheten verdt.

DET er derfor det er klokest å høre på Norges eneste virkelige ekspert på internasjonal idrettsrett, jussprofessor Trond Solvang. I Dagbladet for noen måneder siden tok han et faglig oppgjør med de som fortsatt forvirrer fordi de nekter å innse den helt nødvendige forskjellen mellom bevisste juksere og de som kun er dømt for regelbrudd.

Solvang understreket hvordan dommerne i CAS la vekt på å bruke riktige betegnelser i sakenes dokumenter. Slik det for eksempel kommer fram i CAS-dommen mot Martin Johnsrud Sundby.

Der fastslår dommerne allerede i innledningen at denne norske veteranen aldri har vært mistenkt for å ha gjort noe bevisst etisk feil. Hvorfor Skiforeningen likevel drar med seg denne vrangforestillingen om en moralsk brist, er en gåte.

Nå løses den bare ved å gi en av Norges største langrennsløpere både Holmenkollmedaljen og all den hederen han fortjener.