MYE MORO I FJOR: Johannes Høsflot Klæbo imponerte på sist Idrettsgalla. Denne gangen er det ikke gitt at han får noen pris, selv om det egentlig vil være en skandale i forhold til hva han leverte for Norge i 2018. FOTO: Geir Olsen / NTB scanpix
MYE MORO I FJOR: Johannes Høsflot Klæbo imponerte på sist Idrettsgalla. Denne gangen er det ikke gitt at han får noen pris, selv om det egentlig vil være en skandale i forhold til hva han leverte for Norge i 2018. FOTO: Geir Olsen / NTB scanpixVis mer

Johannes Høsflot Klæbo Tour de Ski 2018/19

En skandale at han ikke fikk pris. Og hvorfor ikke gjøre Northug "Great again"?

Et mesterstykke av Johannes Høsflot Klæbo.

DER Johannes Høsflot Klæbo ifjor vant showet på Idrettsgallaen med utklassingssifre etter å ha entret scenen iført en caps med påskriften: «Make Northug great again», var han ikke blant vinnerne denne gangen.

Årets vinnere var strålende alle sammen med et naturlig høydepunkt til slutt da Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen fikk hver sin hederspris for sine eventyrlige karrierer. Det var et klokt valg til de to største i norsk idrett, og burde vært fulgt opp av heder også til Petter Northug.

Riktignok har ikke Nortug prestert på gammelt nivå de siste sesongene, men det hadde vært riktig å trekke fram hans betydning for norsk idrett tydligere i TV-showet enn bare i inn et komisk innslag. Altså gjort Northug «Great again».

I Norges aller flotteste år på idrettsarenaen gjelder det å være rause, og takke de som har sørget for at idrett som kultur står sterkere hos oss enn noen gang. Der har Petter Northug vært blant de viktigste.

MEN blant de som fortsatt forbløffer i konkurranse, er det ikke mulig å komme utenom Johannes Høsflot Klæbo. Derfor er det oppsiktsvekkende at en 21 år gammel skiløper som i 2018 tok tre gull i sitt første OL i Norges nasjonalidrett, ikke fikk prisen som Årets mannlige utøver sammen med Aksel Lund Svindal.

Dette var jo en eksepsjonelt sterkt år for norsk idrett. Da er det ingen fare ved å la noen dele pris i enkelte klasser, slik det jo helt riktig skjedde med hedersprisen.

Juryen har saklige grunner for det. I moderne vinter-OL er det bare fem norske utøvere som har klart noe lignende før ham. Ole Einar Bjørndalen som tok hele fire gull i Salt Lake City 2 002, Bjørn Dæhlie i Albertville 1992 og Nagano 1998, Vegard Ulvang også i 1992, Johann Olav Koss på Lillehammer og Marit Bjørgen i 2010.

Når en ung gutt oppnår det samme som disse legendene i første forsøk, kan vi kanskje i dårlig sportstradisjon bruke de største ordene. Derfor:

  • Det manglende prisen på Idrettsgallaen var en skandale.

FOR på en slik dag som denne, er det vanskelig å gjøre noe annet enn å snakke i store ord. Jeg har fulgt og beskrevet unggutten fra Trondheim ganske ofte gjennom de siste vintrene, men aldri sett ham imponere så mye som på 15 km i det italienske skiparadiset Val di Fiemme i dag.

Det den tredoble olympiamesteren leverte der, var ett for ham helt nytt mesterstykke.

Og gir plutselig sjansen til en overraskende sammenlagtseier i Tour de Ski.

føles det ganske lenge siden Johannes revolusjonerte denne sporten med et rykk og en fart ingen hadde sett før. Så vant er vi blitt til alle oppvisningene hans, selv om dette egentlig bare har vart i mindre enn tre vintre.

I Val di Fiemme kom det noe helt annet. Noe så stort at det trenger en liten ekstra beskrivelsene.

DE som har gått på ski i dette flotte terrenget vet at åssidene rundt stadion i småbyen Tesero er ekstremt bratte. Det var der damtragedien i elva Stava skjedde etter at demningen brast på motsatt side av dalen for noen tiår siden. Det utslettet deler av byen.

Dagens løyper er konstruert i forbindelse med de verdensmesterskapene som området seinere er blitt så kjent for. Med stigning opp til 18 prosent, er de røffere enn de fleste løyper. Bortsett fra Monsterbakken i morgen da som sju, åtte kilometer lenger ned i dalen slynger seg opp hele åsen.

DETTE er et terreng Johannes ikke skulle hatt kapasitet til å mestre på samme nivå som sportens sluggere. I hvert fall ikke i en sesong der han foreløpig har falt litt igjennom på de tøffeste distanseløpene.

Men hva var det som skjedde? Jo; stikk i strid med alle forhåndstips, var det unggutten selv som bestemte farten underveis. Det var Johannes som gikk blant de første inn i nesten hver bakke, det var Johannes som staket i front på hver hylle opp i åsen og det var Johannes som lekende lett hentet inn to spurtseire og bonussekunder der hvor løypa var som brattest.

DET med «lekende lett», er selvsagt også bare språklig tull. Det var bokstavelig talt beintungt. Men Johannes klarte det uansett:

- Det så jo ut som han eide feltet, sa en imponert landslagstrener Eirik Myhr Nossum til NRK etterpå.

Få har så bra innsikt om de enkelte løpernes fysiske kapasitet som denne nye, unge landslagstreneren. I løpet av de to siste sesongene har Nossum vært med på å utvikle tidenes beste norske herrelandslag med et usedvanlig høyt treningsnivå blant distansegutta.

Johannes hører til sprintlaget til Arild Monsen, men informasjon og kunnskap flyter lett mellom de to sjefene. Underveis i Klæbos første, litt famlende uker på sesongen 2018/19, var Myhr Nossum trygg på at det kom til å snu også på distanse. Likevel tror jeg selv han ble bitte, litt forbauset over hvordan sprinteren Johannes klarte seg uten den avtalte hjelpen underveis fra de ellers så sterke og lojale distansegutta.

For hvordan er det mulig å være så ung og så god?

I GÅR gikk det sensasjonelt fort oppover. Etter den første spurten falt skifenomenet Sergej Ustjugov rett ned i køen fordi han etter avtalt russisk taktikk forsøkte å holde følge med Johannes sine lekende hopp opp det aller bratteste partiet.

I den køen var Johannes aldri. En etter en prøvde nye løpere seg på ham oppe i front, men ingen holdt. Til slutt spurtet han ned italienske Francesco De Fabiani, og sikret luken på 1 minutt og 20 sekunder før andremann som skal prøve seg opp Monsterbakken i dag.

KANSKJE er selv ikke den luken stor nok. Denne siste etappen har sin helt egen standard for skigåing som vi ikke umiddelbart skal kreve at Johannes behersker i sitt første forsøk. Men om han skulle vinne, blir han tidenes yngste vinner av Tour de Ski.

Det rimer greit med bildet av tidenes beste skiløper.

Og utøvere av den klassen kan vel selv ikke den norske Idrettsgallaen med alle sine vel fortjente vinnere, gi for mange priser?

FOTNOTE: Drammens store skiløper Thorleif Haug vant tre gull i det første vinter-OL i Chamonix 1924, men dette arrangementet fikk først sin olympiske status i etterkant og kan på ingen måte sammenlignes i nivå med lekene slik de er nå.