Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

En smakløs fotballmeny

Når norsk fotball spiser seg selv og sine egne, er det på tide å forandre menyen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KJETIL REKDAL ble både lei av sine egne spillere og seg selv som fotballtrener. Da var det ikke stort annet å gjøre enn å gi seg som Vålerenga-trener.

I så måte er ikke trenerskiftet i Oslo-klubben noe stort problem for norsk fotball.

Men årsaken til at det kom, er litt for typisk til at avgangen skal passere som enda et trenerbytte. De hyppige skiftene i toppklubber landet rundt er først og fremst et uttrykk for at fotballen er blitt som hurtigmat:

• • Du blir fort mett, men like fort lei.

Og definitivt ikke i form.

DET SOM skulle bli en storhetsperiode i Vålerengas historie, endte med et trenerbytte et knapt år etter gullfeiringen.

Aldri har klubben framståttt mer solid enn under Kjetil Rekdal. I løpet av hans regime ble det samlet sammen kapital og kunnskap nok til at Oslo tilsynelatende med all mulig rett kunne utfordre Trondheim som landets fotballsentrum.

For første gang på flere tiår søkte toppspillere til hovedstaden for å bli enda bedre. Det var VIF som samlet de store talentene og hadde de største planene om et nytt stadion i Norges kuleste byprosjekt rundt den nye operaen i Bjørvika som kronen på en langvarig storhetsperiode.

FOTBALLBOOMEN SPREKKER: Kjetil Rekdals avskjed er et tegn på at norsk fotball lider under manglende strategisk bevissthet, skriver Dagbladet.nos kommentator. Foto: Scanpix
FOTBALLBOOMEN SPREKKER: Kjetil Rekdals avskjed er et tegn på at norsk fotball lider under manglende strategisk bevissthet, skriver Dagbladet.nos kommentator. Foto: Scanpix Vis mer

Men så sluttet de regjerende seriemesterne å vinne fotballkamper.

SAKLIG sett skjedde det lenge før klubben vant gullet. Gjennom hele fjorårsesesongen gikk debatten om Kjetil Rekdals manglende offensive spillemønster. Selv holdt han standhaftig fast på viktigheten av improvisasjon, og oppnådde lenge resultater som gjorde det vanskelig å argumentere i mot.

Men halvannet års suksess er egentlig ikke så lang tid for en storklubb. Det var det Rekdal selv merket i år, og til slutt tok konsekvensen av.

Hans metode for å utvikle et varig storlag hadde ikke ført fram.

I ETTERKANT framstår avgjørelsen likevel unødvendig.

Kjetil Rekdal hadde vunnet nok på banen til å gi seg selv mer tid, som kultfigur representerte han fortjent hele VIF-boomen og han hadde samtidig modnet så mye som leder at han burde hatt ro til å hoppe av sine egne taktiske kjepphester.

Det valget var uansett hans eget.

Men historien om manglende sportslig strategi er dessverre felles.

image: En smakløs fotballmeny

KORTSIKTIGHETEN rir norsk klubbfotball og er i ferd med å ødelegge det som burde vært en nasjonal storhetstid.

Aldri har det vært så mye penger, så gode treningsforhold og så stor interesse rundt toppklubbene som de par siste sesongene, men samtidig er den stategiske bevisstheten lavere enn på lenge.

Der norsk fotball med strategisk kløkt fikk mye ut av små ressurser både på landslag og i klubbene, siver nå all oppmerksomheten og kapitalen ut til ingenting. Landslaget er svakere ranket enn på årevis, sommerens ulik europacup-innsats var stort sett trist både i innstilling og utførelse og tilskuertallene vipper nedover.

De siste års fotballboom er i ferd med å sprekke før den har fått noen som helt sportslig verdi.

DET ER ikke tilfeldig at det er VIF som sprekker først. Oslo-folket er både mest bortskjemt og mest rotløst. Det kreves større underholdningsverdi og mer sosial status for å gjøre fotball til et pop-produkt her. Under Rekdal var VIF i ferd med å klare den vanskelige oppgaven, men det sviktet altså i den sportslige stabiliteten.

Det er her en god strategi skal hjelpe, men den får sjelden sjansen til å vokse fram i lokal -og klubbmiljøer som krever kjappe resultater. Dette kravet preger for tida stemningen rundt mange av klubbene. I boomen har flere pengenisser kastet seg med på lasset. Bare det å være i fotballmiljøet gir mer sosial glans enn noen gang, og nykommerne tar plass. Ofte går det på bekostning av de trofaste klubblederne som alltid har jobbet langsiktig.

PÅ BANENE ser det du lettest resultatet i form av en endeløs utenlandsimport.

Kanskje får du som du har bedt om.

Raske resultater fordrer raske grep. Da er det lettere å hente en ny ukjent spiss på grunnlag av et par scoringsvideoer og håpe på et mirakel, enn å utvikle en spiller fra eget område til å mestre et fast angrepsmønster. Problemet er bare at mirakelspissene kommer og går, mens det gode spillemønsteret holder sesong etter sesong.

VIF-LEDELSEN har egentlig lenge bedt om et slikt mønster, men lot likevel Rekdal få fortsette på sitt vis. Det førte til at han styrte mot sin egen avgang. Slik er dette et atypisk trenerbytte.

Men det er flere enn Oslo-publikummet som er blitt matleie midt i den feiteste fotballmenyen.

Da gjelder det for fotballederne å sjekke hva de egentlig serverer, før festen definitivt er over.