Hoppbråket

En stygg tabbe

Sannheten om hva som har skjedd inne på Skiforbundets kontor, har vi ikke. Men det utenfor gikk i hvert fall totalt feil.

FARLIG SPONSORMAKT: Etter et forsoningsmøte i lokalene til en av hoppsportens sponsorer, fortalte hovedtrener Alexander Stöckl at alle sponsorene ville ha med Clas Brede Bråthen videre som sportssjef. Men Skiforbundet kan ikke la sponsorene styre i denne konflikten. Video: Nina Hansen / Reporter: Tore Ulrik Bratland Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

DA du trodde det ikke var mulig for Skiforbundet å tape mer i PR-krigen om norsk hoppsport, ble nederlaget enda større:

  • Forhandlingene om sportssjef Clas Brede Bråthens videre jobbmuligheter som brøt sammen i går kveld, forteller oss alle at Skiforbundets ledere ikke lenger stoler på sine egne argumenter for å fjerne ham.

Heller ikke den tolkningen behøver å være sann. Poenget nå er at den vil bli opplevd sånn.

Og det er i selve fortellingen om hva som egentlig har foregått mellom den populære hoppsjefen og Skiforbundets ledere og ansatte, at det har stokket seg helt.

For det er vanskelig å tro på at en sportssjef som ifølge Skiforbundets styrevedtak bare for ei uke siden, har en «kommunikasjonsform og atferd som er uakseptabel», seinere er blitt tilbudt det som ellers er av toppjobber i norsk hoppsport.

Men det er sant.

Og bekreftet av begge parter.

I PRESSEMELDINGEN som Norges Skiforbund sendte ut i går kveld, gikk til og med advokaten deres enda lenger:

- I kjernen handler denne saken om en leder som lenge har utvist en atferd og kommunikasjonsform som er helt uakseptabel og som bryter med alminnelige normer i arbeidslivet, skriver advokat Nina Sandnes på vegne av Skiforbundet.

Det er muligens nær sannheten om hvordan Clas Brede Bråthens frustrasjon over pengemangelen i hans kjære hoppsport, ble til en serie unødvendige konfrontasjoner inne på møterommene på Ullevaal stadion.

Kanskje er uttalelsen juridisk uangripelig også, og kan legge grunnlaget for at Skiforbundet får viljen sin uten for store økonomiske kostnader selv om hoppernes sponsorer nå i kveld truer med å stoppe utbetalingene.

Ironisk nok kan den trusselen fra sponsorene hjelpe Skiforbundet. Idrett mot pengemakt er en bedre sak enn å fjerne en folkelig hoppsjef som glitrer på TV.

Men for skisporten er denne klønete saksbehandlingen forlengst blitt alt for dyr.

Norsk skisport kan jo ikke bare gi en ny toppjobb til en som angivelig «bryter alminnelige normer i arbeidslivet». Hvilken organisasjonskultur er det en slik løsning legger opp til?

DE av oss som har hatt lederansvar, vet at slike feider om samarbeidstone er noe av de vanskeligste å løse. Konflikten er gjerne så tett knyttet til personlighet, at løsningen ikke går på form; men nettopp på person.

Det naturlige ville da vært å drøfte en utvei internt med en annen jobb for Bråthen så tidlig som mulig i denne konflikten. Altså som en sjanse før det ene ordet har tatt det andre, og uenigheten forlengst blir spilt for åpen scene med advokater i noen av hovedrollene.

Partene har ulike forklaringer på hva som er blitt tilbudt i denne saken, men igjen er det Skiforbundet som sitter med ansvaret for svak informasjonsstrategi.

Nå går det knapt an for omverdenen å oppfatte gårsdagens mislykkede jobbtilbud til Clas Brede Bråthen som noen annet enn et tilbaketog for de sentrale skilederne.

Det var derfor Skiforbundet på direkten måtte avvise det forliksforslaget som Bråthens advokat sendte inn om å ta fra sportssjefen noen oppgaver, men la ham beholde jobben.

AKKURAT det speiler ikke nødvendigvis et sviktende saklig grunnlag for å skifte ut sportssjefen i hopp, men det er lett å begynne og tvile. For hvordan er det mulig å gjøre et så dårlig forarbeid dersom saken i seg selv er sterk nok?

Det eneste vi kjenner til av påståtte konkrete overtramp, er fortsatt Bråthens intervju med Dagbladet fra desember i fjor. Dette frittalende intervjuet ga sportssjefen en advarsel. Heller ikke den er til å forstå.

Og da er Skiforbundet nødt til å se på sin egen historiefortelling for å få fram de verdiene de angivelig kjemper for i denne konflikten.

MEN uansett hvordan den nå fullstendig tapte PR-krigen til slutt faktisk ender, har denne saken også noen prinsipielle utfordringer.

Den ene gjelder styringen av de enkelte skidisiplinene. En slik personalkonflikt inn mot generalsekretæren, burde hoppkomiteen ha håndtert mest mulig alene.

Her kom skipresident Erik Røste inn altfor tidlig og tok med seg en forhistorie med en lang tids heftig diskusjon med Clas Brede Bråthen om norsk skisports ressursbruk.

Om den innblandingen fører til at den nåværende hoppkomiteen ryker allerede på høstmøtet neste måned, gjør det denne tilsynelatende dype tillitskrisa mellom hopp og resten av skisporten total.

HASTET UT: President i Norges skiforbund, Erik Røste, hastet ut etter krisemøte knyttet til at sportssjef Clas Brede Bråthen ikke fikk forlenget kontrakten etter neste sesong. 30. august 2021. Video: Nina Hansen / Reporter: Tore Ulrik Bratland Vis mer

NÅR norsk skisport de siste åra har hatt suksess med et system med mest mulig ansvarlige enkeltgrener, blir det viktig for den samlende demokratisk valgte sjefen å holde seg unna. I hvert fall så lenge det er praktisk gjennomførbart.

En slik varsomhet hadde også over tid styrket generalsekretærens posisjon. I de idrettene der presidentvervet er full jobb, gjelder det for disse presidentene å la den administrative topplederen få styre alene. Spesielt i hardt vær.

VIRKELIG prinsipielt betenkelig er det om ledelsen i Skiforbundet de siste ukene har bøyd unna fordi hoppsportens sponsorer har krevd at Clas Brede Bråthen må få bli.

I kveld kom hoppsponsorene med en felles uttalelse om bråket der de truer med å trekke pengene sine vekk fra Skiforbundet og heller støtte de enkelte hopperne direkte.

Det må sponsorene gjøre som de vil, selv om det her muligens er påfallende at for eksempel LO ikke venter noe lenger i avklaringen av en vond samarbeidskonflikt i arbeidslivet. Den interne rapporten fra Skiforbundets medarbeidersamtaler om mye mobbing på arbeidsplassen er jo muligens et bakteppe i denne konflikten.

DET er eventuelt en sak i seg selv:

  • Det prinsipielt viktigere er at idrettslederne gjør sine vurderinger uavhengig av sponsorenes pengemakt.

Bare det å ha et forsoningsmøte i lokalene til en av sponsorene, er et krisetegn. Den frivillige demokratiske idretten må stå opp for selvstyret sitt. Akkurat den tydeligheten er spesielt viktig etter bråket rundt presidentvalget i Norges idrettsforbund for to år siden.

NORSK idrett har ennå ikke gjennomført den grundige debatten om sponsormakt som burde ha kommet etter skandalen rundt valgkampen til idrettspresident Berit Kjøll. Slike grunnleggende prinsipielle debatter blir feid unna nå for tida.

Om også nasjonalsporten ski begynner å rote det til i forhold til sponsormakta, er det et nytt tegn på hvor stygt skisporten nå har tabbet seg ut.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer