UTSATT TOPPIDRETT :  Rytmisk sportsgymnastikk har historisk hatt en stor utfordring med spiseforstyrrelser. Her det italienske laget fra OL i Beijing i 2008. FOTO: AP/Odd Andersen.
UTSATT TOPPIDRETT : Rytmisk sportsgymnastikk har historisk hatt en stor utfordring med spiseforstyrrelser. Her det italienske laget fra OL i Beijing i 2008. FOTO: AP/Odd Andersen.Vis mer

En syk, syk idrett

For de som er glad i leken, gjelder det å passe på seg selv.

NÅR det alt for aktuelle prosjektet «Sunn jenteidrett» nå får med seg gutta og blir til «Sunn idrett», er det grunn til å minne om idrettsbevegelsens helt sentrale utfordring når det gjelder spiseforstyrrelser:

•• Dette angår ikke først og fremst å forebygge en alvorlig lidelse. Den store utfordringen er å ta vare på et grunnleggende sunt barne -og ungdomsmiljø.

For de gruppene og den treningen som pusher spiseforstyrrelser, speiler egentlig en syk, syk idrett.

EN slik forståelse gir velmente prosjekter som «Sunn idrett» mye høyere verdi. Som landets desidert største frivillige bevegelse vil idretten alltid ha sin rikelige del av ulike sosiale problemer. Disse oppgavene skal både de enkelte forbundene og det landsomfattende nettet av lokalklubber gjøre sitt for å løse, men selve løsningen angår av og til idretten selv. Altså rett og slett hvordan vi leker.

Og da er veien dessverre kort til de syke miljøene som bare forsterker ulike spiseforstyrrelsene hos både jenter og gutter.

I ELITEIDRETT blir dette spesielt synlig. En mye sitert norsk studie viser at henholdsvis 20 og 8 prosent av jentene og guttene på landslagsnivå sliter med forholdet til mat. Tallene for normalbefolkningen er 9 og 0,5 prosent.

Her inkluderer begrepet «spiseforstyrrelse» alt fra et for forsiktig inntak av energi til overspising og bruk av ekstreme metoder for å regulere vekta. De fleste av idrettsutøverne som har forstyrret spiseatferd, er ikke pasienter med anoreksi eller bulimi. Deres forstyrrelse vises i ekstrem perfeksjonisme der alt i livet dreier seg om det å prestere.

Et slik vrangbilde av tilværelsen som toppidrettsutøver kan gi både tvangstanker og en selvfølelse som ensidig kobles til resultatene. De få studiene som er gjort mot gutter, indikerer at helseproblemene gjerne blir de samme for begge kjønn.

DE forskjellige idrettsgrenene har også sine egne utfordringer. De mest åpenbare er øvelsene der lav vekt i seg selv gir en tydelig fordel. Som da V-stilen kjapt forandret skihopp, og plutselig ga denne idretten et usunt omdømme før den rakk å reagere.

Det som skjedde etterpå, er et godt eksempel på en sport som tok vare på seg selv og på det viset samtidig beskyttet utøverne sine. For de internasjonale hopplederne innførte vektregler, utviklet bakkeprofiler og tilpasset utstyr som ga den atletiske hopptypen en fordel framfor den syltynne.

Slik ble hoppmiljøet fra 2004 tydelig på hvilken idrett de ønsket, og lot ikke den enkelte utøvere eller den enkelte trener lete fritt etter en fysisk snarvei mot suksess.

DENNE tydeligheten er ganske sikkert en medvirkende årsak til den imponerende TV-framgangen som hoppsporten nå nyter godt av. Brutalt sagt; hoppstjernene har fått kjøtt på kroppen nesten som TV-seerne flest. Slik blir de også lettere å identifisere seg med, og mer interessante som sponsorobjekter.

Forøvrig drar ikke markedet alltid i den sunne retningen. Flere idretter som for eksempel turn, kunstløp og stup har et grunnleggende sirkuselement i seg som presser fram det mest spektakulære. I praksis betyr det stadige krav mot yngre utøvere med lettere, mer elastiske kropper.

Denne type barneidrett er gjennomgående så fremmed for vår kultur at den største utfordringen hos oss er kommet i de populære, norske utholdenhetsøvelsene. Derfor var det naturlig at prosjektet «Sunn jenteidrett» med vekt på å et variert, naturlig kosthold opprinnelig ble dratt i gang i 2007 av friidrett, orientering, langrenn og skiskyting. Da hadde alle disse miljøene forlengst opplevd sine egne tunge historier om lovende tenåringsjenter som ble forkrøplet av vrangforestillinger om kropp, spising og trening uten at de som stod rundt visste hvordan de kunne hjelpe.

DET vil alltid være vanskelig nok i seg selv. Derfor er det viktigst for hver idrett å se kritisk på sin egen aktivitet; altså om det som skulle være en lek, i stedet blir krav, forventninger eller konkurranser som i seg selv fremmer det som er usunt.

Nettopp det har idrettsbevegelsen nå tatt konsekvensen av ved å plassere begge kjønn i målgruppa for det nye prosjektet «Sunn idrett». Riktignok har spiseforstyrrelser statistisk sett en klarere overhyppighet blant idrettsjenter, men dette gjelder fortsatt mest det vi ikke ser vi gjør midt i leken.

Og da gjelder det både gutter og jenter. 

 

TOK TAK I UKULTUREN:  Da hoppsporten for drøye ti år siden ble utfordret av en slankebølge, tok lederne de riktige valgene for å beskytte idretten sin. FOTO: REUTERS/Bob Strong.
TOK TAK I UKULTUREN: Da hoppsporten for drøye ti år siden ble utfordret av en slankebølge, tok lederne de riktige valgene for å beskytte idretten sin. FOTO: REUTERS/Bob Strong. Vis mer