«En ting som gjør at jeg hater Norge, er troen på at vi er så rike. Jeg er ikke enig i det.»

Intervjuet med Lasse Kjus i Scanorama, gjengitt i Dagbladet i dag, har skapt opprør. Nå kan du lese hele intervjuet i Dagbladet :på nettet.

Lasse Kjus har reagert voldsomt på Dagbladets oppslag med sitatet «Jeg hater Norge». Han mener at det hele er en salgsgimmick fra Dagbladet, og skriver følgende på sin egen hjemmeside:

«De har forvrengt og dratt ut det som passer og ikke forstått at hele Scanorama intervjuet skal være underholdene.»

Du kan lese Lasses egne ord på hans egen hjemmeside.

Dagbladets sportsredaktør Tormod Haugstad konstaterer at Lasse Kjus har gått god for alt han har sagt i intervjuet med Scanorama.

- Dagbladet har kun oversatt og tatt utdrag fra dette intervjuet. Jeg forstår at Lasse Kjus reagerer på førstesiden, men han bør vite at ord som «jeg hater Norge» vil vekke stor oppsikt, sier Haugstad til Dagbladet :på nettet.

Nå kan du selv lese hele intervjuet, slik det ble godkjent av Lasse Kjus. Dersom du ønsker det, kan du delta i debatten.

Forfatter Torgrim Eggen skrev intervjuet på engelsk og fikk det godkjent av Lasse Kjus før det ble trykket i SAS-magasinet Scanorama. På oppdrag fra Dagbladet har oversetter Morten Røstad ved Filmtekst Norge AS oversatt hele intervjuet til norsk.

Her er hele intervjuet fra Scanorama:

«Forrige sesong gjorde Lasse Kjus rent bord. Han tok den samlede verdenscupseieren med god margin, akkurat som han gjorde i 1996. Under verdensmesterskapet i Vail i fjor vinter, tok Kjus medaljer i alle fem disipliner - utfor, super-G, slalåm, storslalåm og kombinasjon. To gull og tre sølv i ett mesterskap. Det har ingen gjort før ham. I 1999 tok Lasse Kjus med seg alpinkronen hjem til Norge, hvor sportsgrenen forresten ble oppfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lasse Kjus, som du bare liker fra første stund, ser ikke ut som han er blitt kronet av noen som helst. Han ser heller ut som en beskjeden guttunge fanget i en smalfilmkropp.

Fryktinngytende er en god beskrivelse. Når han møter oss i et fotostudio i Oslo, har han nettopp barbert hodet - det er ingen dyrebare brøkdeler å hente inn på dette da han med rette går på jobben med hjelm på hodet - og utfyller dette med et mørkt tredagersskjegg. Han har på seg en sort strikkecaps i «Rocky»-stil og en rompesid skinnjakke med nye, forhåndskrøllete grå bukser med moteriktig dårlig passform.

Med sine store hender, brede skuldre og nokså synlige sideflesk ligner han faktisk på en tungvektsbokser som har blitt litt bløt. Eller kanskje bare en vanlig kriminell.

I SIN AUDI, SOM FREMDELES ER I UTMERKET STAND - mer om Kjus sine biluhell senere - hører vi på The Buena Vista Social Club og begynner å diskutere When We Were Kings, den klassiske dokumentaren om storkampen mellom Muhammad Ali og George Foreman i Zaïre i 1974. Jeg så den tilfeldigvis kvelden før, og det viser seg å være en av favorittene til Kjus også. «Ali, boma yé!», siterer han («Drep ham, Ali!» på kongolesisk), slagordet fra filmen, og plutselig blir det ganske mulig å forestille seg ham i ringen. Bortsett fra at han ville bli slaktet. Høyreslegga hans er i alle fall ubrukelig.

I studioet sier han: «Jeg falt stygt under trening i Chile i 1991. En nerve til deltamuskelen ble skadet i høyreskulderen, og selv i dag er skulderen så å si lam.»

Han dukker opp bak en svær sandwich, fylt hovedsakelig med bønneskudd, og viser meg forskjellen. Høyreskulderen er tydelig mindre, nærmest blottet for muskler. Han viser også hvor langt tilbake han kan bøye høyrealbuen - ikke spesielt langt. En av verdens fremste idrettsutøvere er praktisk talt krøpling.

Jeg liker mat - mye mat!

«Da det skjedde, trodde jeg selvsagt at karrieren var over. Så fant jeg måter å omgå problemet på ved å bruke andre muskler - men, som jeg sier, kroppen min en dyrebar ting. Det gjør meg paranoid, det er hva jeg føler.»

Med sine 181 centimeter og nesten 90 kilo, motbeviser Lasse Kjus forestillingen om den strømlinjeformede, moderne idrettsutøveren. Skisesongen har allerede begynt, og er det ikke en kulemage vi ser der?

«Jepp. Du vet du må være tung for å få opp farten. Det er en grunnleggende fysisk lov, faktisk. Men jeg har lagt merke til at det får folk til å føle seg vel når de oppdager hvor runde vi er, jeg og Kjetil. (Kjetil A. Aamodt, rival og kamerat, faktisk så nær venn i så mange år at han har blitt kalt for «kjæresten».) Jeg ser på meg selv som en slags ambassadør i kampen mot spiseforstyrrelser.»

Du teller ikke kaloriene akkurat?

«Niks. Jeg liker mat - mye mat! Jeg bor mye på hotell, og fem måneder i året på hotell vil gjøre hvem som helst til matkritiker. Norske hoteller har vanligvis forferdelig mat. De er gode i Østerrike og i den tyske delen av Sveits. Når du kommer over på den franske siden, fyker prisene i været, porsjonene blir mindre og du får virkelig smake den middelmådige siden av det franske kjøkken.»

Det var ikke meningen at Lasse Kjus skulle bli en gourmet, eller en verdenskjendis for den saks skyld. Han vokste opp på Siggerud noen mil sør for Oslo. («Bare et hull i bakken, faktisk», er hans beskrivelse.) Foreldrene hans hadde vanlige jobber, men nå om dagen driver de sin egen bedrift med å lage programvare for PC-integrering og digitale sentralbord. Kjus hevder han er interessert i datamaskiner og Internett, men hjemmesiden hans (www.lasse-kjus.com), kan ikke akkurat beskrives som den mest imponerende på nettet.

På skolen var han «uinteressert, middelmådig og trolig ikke den snilleste gutten i klassen». Han innrømmer faktisk å ha vært litt av en bølle. Kjus hadde nemlig ikke noen form for selvrespekt helt til han som tenåring oppdaget hva han kunne gjøre bedre enn noen andre: sette liv og helse på spill i vanvittige utforbakker, med hastigheter som er forbudt for biler i de fleste land.

Selv om hans suksess i stor grad kan tillegges det faktum at Kjus, i motsetning til de fleste, konkurrerer i alle de alpinte disiplinene, er det utfor, den raskeste og farligste av dem, som er hans store styrke. Mener han at han har funnet seg en fornuftig jobb?

«Jeg tror ikke noen elsker livet så mye som utforkjøreren når han krysser målstreken,» sier han. «Du føler deg virkelig i live Jeg er selvsagt klar over at det er farlig, dødsfarlig. Du må ha total respekt for farten og vanskelighetene. Gjør aldri noe dumdristig, ikke la deg selv få panikk. Den eneste måten å unngå fare på, er å være grundig forberedt.»

«Tenk på det som når du skal holde en forelesning. Forberedelse er alt og, selvsagt, å kjenne løypa. Du må være hundre prosent konsentrert. Avslappet, men oppmerksom, og ikke det minste anspent. Og da vil alt skje i kroppen. Det er ingen vits i å tvinge det frem, å kutte svinger, når du vet at det ikke fungerer. Da kan du bli drept. Skjønner du?»

Veldig Zen, antar jeg. Men man vinner utforfinalen med så lite som ett tjuendedels sekund. I Kjus sin tilstand, her han sitter komfortabelt på en café, kan han umulig klare å huske sitt eget navn på den tiden. Er det mulig for ham å føle denne tiden når han kjører?

«Jeg gjør faktisk det. Jeg er klar over at marginene virker latterlig små, for eksempel på TV. Jeg kan føle dette tjuendedels sekundet i kroppen. Jeg har et visuelt bilde av avstanden - jeg vet når jeg skulle vært hvor.»

(For å få en målestokk: Ved 120 kilometer i timen, som er cirka toppfart for utforkjørere, representerer ett tjuendedels sekund 1,6666666667 meter. Neppe lengden på skiene hans.)

Og etterpå?

«Kommer selvsagt an på utfallet. Driter du deg ut, er det mye aggresjon, som kan brukes positivt eller bare være negativt. Å vinne er berusende: Du får en utrolig energi, du svever rett og slett. Gutta jeg reiser med, kan være ganske bråkete. Vi feirer vilt til tider.»

IKKE NOK Å SI AT NORDMENN liker skisport - det er praktisk talt en religion. Det er helt akseptabelt å kutte ut arbeidet når det er en to timer lang konkurranse på TV, nesten som muslimer som får fri til å be. Slå på TVen en kveld i sesongen, og det er en eller annen skikonge som snakker uutholdelig sakte om ingenting spesielt i ett eller annet underholdningsprogram. Går du i butikken for å kjøpe et brød, er det vanskelig å finne et uten en skiidrettsutøvers signatur og/eller bilde, der han/hun går god for produktet som sunt, energirikt og nesten like fordøyelig som betong.

Da langrennsguden Bjørn Dæhlie la seg under kniven for å rette opp et ryggproblem i høst, fikk saken topp prioritet og sju minutter i kveldsnyhetene med tilbakeblikk på hans triumfer. Undertegnede slo på apparatet litt ut i sendingen og gikk ut fra at mannen hadde blitt utsatt for et terroristangrep.

De sportsaktivitetene nordmenn vinner i, hovedsakelig vintersport og i det siste litt fotball, blir også sett på som politiske virkemidler. Det er en generell oppfatning at når nordmenn vinner en olympisk medalje, så vil resten av verden utvikle et umiddelbart behov for å kjøpe norske produkter eller besøke landet for å drikke verdens dyreste øl. Fornuftige politikere passer på så de blir sett under store sportsbegivenheter, og den nåværende statsministeren er så fotballfiksert at han en gang visstnok planla sitt offisielle besøk til Spania etter spilleplanen til favorittlaget Molde, som skulle spille mot Real Madrid i mesterligaen.

Men det er imidlertid alltid en hake ved ting - bare langrenn blir betraktet som ekte skisport. Selv om de står overfor mye hardere konkurranse, er Kjus og kameraten Kjetil André Aamodt relativt ubesungede helter i forhold. Ingen sjuminutters kriseaktige TV-innslag skulle disse gutta brekke et ben - eller en rygg, som godt kan skje.

Dette høres merkelig ut når du ser på historien til alpintsporten. Slalåm er et norsk ord. Det startet visstnok midt på 1800-tallet i Morgedal i Telemark. Men på en eller annen måte ble skiformen, som betyr «skisport» for de fleste av jordens innbyggere, stjålet av sentraleuropeiske land, hovedsakelig Østerrike, Sveits og Tyskland. Norge vant ikke, med andre ord.

«De taklet ikke den faste hælen,» ler Kjus. «De måtte bare ha løse hæler.»

«Personlig liker jeg å ta en skitur rundt påsketider hvis været er fint, men jeg kan aldri forestille meg å konkurrere på denne måten. Jeg har et helt annet temperament.»

Og akkurat det kan være sakens kjerne. Mens de sterke og rendyrkede heltene fra langrennssporet står for noen av de fineste norske patriotiske verdiene, utholdenhet, kaldblodighet, perfekt helse og fornuft, er Kjus og hans slag noe plettet av galskap og mangel på ærbødighet. Det er nesten som om arbeidsplassen til Kjus - kroppen hans - har en plakat hengende ett eller annet sted som sier: «Du trenger ikke være gal for å arbeide her, men det hjelper.»

«Da jeg begynte å ta skisporten på alvor,» fortsetter han, «ble jeg trent av Finn Aamodt, faren til Kjetil André. En av de viktigste tingene han lærte meg, var å ikke respektere motstanderne. Det er svært viktig å kunne blåse av konkurransen - til helvete med de gutta!»

Norske idrettsutøvere er nærmest pålagt ved lov å være innbitte patrioter. Er du?

«Vel, for det første er jeg ingen veldig glad skattebetaler. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har flyttet til et mer finansielt fornuftig land ennå. Det er vel mulig å elske landet ditt, selv om du hater det. En ting som gjør at jeg hater Norge, er troen på at vi er så rike. Jeg er ikke enig i det. Tjenestene vi betaler skatt for, er faktisk temmelig elendige. Det ergrer meg også at Norge er så opptatt av å imponere verden - for enhver pris. Jeg ville gjerne føle at jeg representerer landet mitt når jeg kjører, men vanligvis så gjør jeg ikke det. Det dreier seg ikke om patriotisme. Jeg føler at jeg tar del i noe, men sammenhengen endrer seg alltid - enten er det laget, kameratene mine, nasjonen - jeg vet ikke hva.»

Så hva følte du da du fikk gratulasjonstelegram fra statsministeren?

«Vel, han har ikke spilt noen rolle i det jeg har oppnådd. Jeg har alltid stått utenfor systemet. Jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie og har aldri lært noe annet enn dette: Det jeg vil ha, må jeg kjempe for. Jeg fikk aldri en sjanse fra systemet eller fra etablissementet som er organisert for å hjelpe folk som ønsker å gjøre suksess i sport. Ingenting i det hele tatt!»

Og sportsbyråkratiet i Norge er enormt og støtter en lang rekke ikke-utøvere. Penger brukes helt vilt. Nylig ble det avslørt at det er rundt 500 aktive skihoppere i landet, som kan glede seg over 650 hoppbakker, de fleste av dem flombelyst.

«Med etablissementet mener jeg hovedsakelig Norges Skiforbund, som er som en familie, en klikk. Det er for mange parasitter, folk som søker personlig makt. Idrett ser dessverre ut til å tiltrekke seg den typen mennesker. Jeg tror faktisk dette ødelegger idrettsgleden. Snowboarderne har valgt å stå utenfor organisasjonen, og for meg representerer det noe sunt.»

I DAG ER LASSE KJUS ETABLISSEMENTET, enten han liker det eller ei. Han hevder han ikke vet hvor mye han tjente i fjor, men et overslag ville plassere ham øverst av norske idrettsutøvere når det gjelder inntekt. Han fikk utvilsomt mest premiepenger i alpint forrige sesong. Og så har du sponsorinntektene.

Bilsponsorer, for eksempel. Aamodt påstår at «hvis du går til en Opel-forhandler og nevner Kjus sitt navn, vil du ikke en gang få lov til å kjøpe en Opel.» Han skal ha vraket åtte av dem. Kjus tar dermed plassen hans i en lang, hevdvunnen tradisjon. Alpintkjørere har alltid vært kjent for å kjøre fort. Veldig fort.

«Det er faktisk en ganske lei historie det med Opel. Avtalen gikk ikke som planlagt, og jeg fikk ikke beholde bilen eller velge ut modellen jeg ville ha. I stedet fikk jeg låne åtte ulike demomodeller i løpet av et år. Jeg bestemte meg for å behandle dem forsiktig, men lyktes ikke spesielt godt med det.»

En av dem endte på taket og ble kondemnert, sies det.

«Men jeg var virkelig bestemt på å returnere den siste Opelen i topp stand. Framskjermen var bare bitte litte grann bulket helt til dagen jeg skulle levere den tilbake. Da kjørte jeg meg bort og var for travelt opptatt med å finne ut hvor jeg skulle kjøre til at jeg så varebilen som kom... Da bilen var levert tilbake til Opel, var den full av løse deler - dører og alt.»

Som den gentleman han er, tilbyr Kjus seg å kjøre meg hjem etter intervjuet. I full fart gjennom en av Oslos tunneler sier han at hans litt røffe omgang med biler kan skyldes en av hans hobbyer, som er billøp.

Noen kjører fryktelig sakte i fila foran. På en eller annen måte motstår jeg fristelsen til å rope «Lasse, boma yé!».

TORGRIM EGGEN er forfatter og journalist i Oslo. Som kulturopprører har han ikke hatt ski på beina siden vinteren 1986. torgrime@c2i.net

Dagbladets førsteside onsdag 9. februar.