«En ubeskrivelig følelse»

Kaptein Susann Goksør Bjerkrheim opplevde sin største dag som idrettsutøver da hun løftet gullpokalen over hodet i går.

Hun står med gullmedaljen rundt halsen:

- Jeg er litt rar i huet akkurat nå, sier hun.
Det lar seg forstå. For 12 år siden - i 1988 - mesterskapsdebuterte 18-åringen med OL-sølv i Seoul. Siden har hun deltatt i samtlige VM og OL, vunnet sølv- og bronsemedaljer og stått pliktoppfyllende etter finalene med forklaringer på hvorfor det ikke ble gull i år heller.

- Nå skal vi hjem og synge inn jula sammen med sølvguttene, sa hun etter VM-sølvet i Berlin for to år siden.

Gjemte seg

  • Før jul i fjor vant bestevenninnen Kjersti Grini og Norge EM-gull mot Danmark i Amsterdam. Da satt nygifte og korsbåndskadde Susann Goksør Bjerkrheim på tribunen. Det rev og slet i henne. Akkurat i dette mesterskapet - hennes første på skadelista - vant håndballjentene gull. Uten henne. På banketten etterpå var hun med for fullt. Susann malte jentenes negler i gullfarger, jublet og sang. Men da gulljentene gikk på scenen for å synge «We are the Champions», gjemte Susann seg i en mørk krok bakerst i lokalet. Vi så det alle sammen. Susann hadde en tung stund da.

- Det var bittert å ikke få være med da. Jeg fikk Marit Breiviks gullmedalje. Den skal hun få tilbake nå.

Alt glemt

  • For alt var glemt i går kveld litt over klokka åtte. Da sto Susann Goksør Bjerkrheim øverst på pallen med gullpokalen høyest. Hun hadde kjempet seg tilbake etter skaden, tålt kritikk for svake prestasjoner tidligere i VM, og stått fram med avgjørende handlinger da Håkons Hall kokte i sluttminuttene. Slik beskriver hun det:

- Det var en enorm tillitserklæring å få tillit fra Marit på slutten, sier hun.

Etterpå var det ikke til å tro.

- Dette er en ubeskrivelig følelse.

- Er dette din største dag?
- Nei, det må jo ha vært da jeg giftet meg, det.