SKJEBNESVANGER TUR: Thomas English (i blått til venstre) holdt på å dø i Tenerife. Her er han avbildet med flere venner. Foto: Privat
SKJEBNESVANGER TUR: Thomas English (i blått til venstre) holdt på å dø i Tenerife. Her er han avbildet med flere venner. Foto: PrivatVis mer

En uke før talentet skulle signere en kontrakt, havnet han i en alvorlig ulykke

Thomas English håpte han skulle etablere seg som fotballspiller i engelsk fotball. I stedet ble kneet og karrieren hans knust.

(FourFourTwo): Etter ti dager i koma åpnet Thomas English øynene for første gang. Han kunne ikke huske hvordan han endte opp på sykehus.

English hadde våknet opp fra et mareritt etter en drømmeferie i spanske Tenerife, med seks brudd i kjeven, fire brudd på hodeskallen, tre brudd i høyrekneet og en stygg korsbåndskade.

Foreldrene hans hadde fløyet inn fra London for å være ved hans side, hvor de fikk beskjed om at de kunne miste sønnen, som hadde ligget på sykehus i fire dager etter ulykken.

- Lungene mine var fylt med blod og det var så mange forskjellige skader, så min mor ble bedt om å ha telefonen slått på fordi jeg sannsynligvis ikke ville overleve natten, sier English til FourFourTwo.

- Hun og pappa hadde det selvfølgelig tøft, men på et eller annet vis kom jeg meg gjennom den neste morgenen, sier han.

Skulle signere kontrakt

English hadde levert en god sesong i 2001 i S. League i Singapore, hvor han scoret 15 mål for Marine Castle. Han var derfor optimistisk med tanke på å rette opp karrieren i England, og hadde blitt enig om å signere en kontrakt med Queens Park Rangers uka etter ferien til Tenerife.

Men den da 19 år gamle gutten ødela håpet om en lovende karriere og holdt i stedet på å miste livet - alt på grunn av en stjålet telefon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Den første kvelden var jeg og vennene mine i en bar og en spansk gutt tok telefonen ut av lomma på buksene mine og stakk av, sier English.

- Jeg var så dum at jeg løp etter og det var en stor vegg foran meg. Jeg tenkte bare at: «dersom jeg hopper over den, så vil jeg ta ham igjen på hjørnet». Jeg så ikke klart, så jeg la ikke merke til at det var en parkeringsplass rett under, så jeg falt rett i asfalten. I det øyeblikket mistet jeg telefonen og karrieren!

Heldigvis så hadde vennene til English fått med seg hva som skjedde, og de fant den bevisstløse unggutten liggende i en blodpøl. De klarte å få tak i to politibetjenter som var like ved, som ringte etter en ambulanse. English havnet i koma.

Foreldrene hans ble kontaktet og de ankom Tenerife 12 timer etter ulykken, men de fikk bare lov til å besøke sønnen til to faste tidspunkt om dagen: fra 10 til 10.30 og fra 17-17.30 - dette på grunn av alvorlighetsgraden.

- Jeg ble fortalt at hver gang de kom inn for å se meg, steg pulsen og tårer rant fra kinnene mine. Så de var overbevist om at jeg følte noe, selv om jeg ikke kunne huske det, sier han.

Våknet opp

English overlevde til tross for de dårlige prognosene og våknet opp fra koma seks dager etter ulykken. Han ble sendt med luftambulanse tilbake til England, og tilbrakte fem uker på et sykehus i Romford før han ble utskrevet.

Han var heldig som var i live. Men hans profesjonelle fotballkarriere virket å være død og begravet.

- Jeg hadde den beste knekirurgen i David Dandy, som behandlet (Paul) Gascoigne og (Alan) Shearer. Han trodde jeg ville komme tilbake på fotballbanen etter fire måneder hvis jeg ikke hadde røket korsbåndet, sier English.

- Han forsøkte likevel å gjenoppbygge kneet mitt så godt han kunne.

Men English var desperat etter å få fotballkarrieren på skinner igjen og forsøkte seg derfor i flere klubber, inkludert et nytt opphold i Singapore, denne gangen i klubben Sengkang Marine (tidligere Marine Castle) - men han ble vraket overalt hvor han forsøkte seg.

- Alle legene som undersøkte kneet mitt ønsket ikke å ta noen sjanser. Jeg ble fortalt at jeg kanskje klarte å spille 500 kamper, men jeg risikerte også å bare få én kamp - så ustabilt var kneet, sier han.

- Etter å ha feilet på en medisinsk test i Colchester United, dro jeg tilbake til Singapore under oppkjøringen til 2003-sesongen på grunn av min tidligere trener Trevor Morgan, som fortsatt trodde jeg kunne spille.

- Vi var enige om kontrakten, men legen i Singapore sviktet meg. Han sa det var for stor risiko å spille så tidlig etter ulykken.

- Deretter dro jeg til Peth Glory fordi Alan West (som også trente ham i Marine Castle journ.anm.) ba meg om å komme, men jeg feilet den medisinske testen. Han satte meg deretter i kontakt med Sarawak i Malaysia, men jeg feilet den medisinske testen - igjen. Jeg dro til Da Nang i Vietnam, men jeg kom meg aldri til den medisinske vurderingen fordi jeg ikke likte meg der.

English dro tilbake til England i 2003/04-sesongen og forsøkte seg i Conference-klubbene Barnet og Stevenage, men kneet taklet ikke det som kreves på det nivået.

Derfor måtte han ta til takke med non-league-fotball med Hendon i 2004, og starter deretter å jobbe som postmann etter råd fra sin far og tidligere Coventry-spiss, Tommy English.

- Jeg ønsket fortsatt å spille fotball, du vet? Men pappa skaffet meg en jobb på postkontoret og ba meg prøve det i noen uker. Det skulle egentlig være noe midlertidig, men jeg har vært der i 14 år nå.

- Så jeg klarte å tjene litt penger som postmann mens jeg spilte. Jeg var ganske stor i non-league, og jeg fikk rundt 300 pund i uka (rundt 3000 norske kroner) - noe som ikke var dårlig for en som jobbet deltid.

VANLIG JOBB: Thomas English jobber nå som postmann. Foto: Privat
VANLIG JOBB: Thomas English jobber nå som postmann. Foto: Privat Vis mer

La opp tidlig

English spilte deretter for flere klubber i non-league før han til slutt la skoene på hylla i en alder av 29 år.

På det tidspunktet var han tvunget til å gå under kniven for sjuende gang på ti år etter å ha skadet korsbåndet i første spilleminutt i en kamp for Heybridge Swifts mot Canvey Island i 2010/11-sesongen.

Det var en trist avslutning for English, som virket å gå mot en lysere skjebne da han var ung. Han startet med fotball som åtteåring i Norwich og ble speidet på av Liverpool og Nottingham Forest som 15-åring, før han signerte for Arsenal på YTS (Youth Training Scheme) som 16-åring.

Deretter signerte han en profesjonell kontrakt med The Gunners et år seinere i 1998, og spilte blant annet seks vennskapskamper for klubben, men klarte aldri å få noen offisielle kamper for Arsène Wengers mannskap.

CELEBERT SELSKAP: Thomas English (nummer to fra høyre) i aksjon med og mot Peter Crouch (til venstre) og Tony Adams (nummer to fra venstre). Foto: FourFourTwo
CELEBERT SELSKAP: Thomas English (nummer to fra høyre) i aksjon med og mot Peter Crouch (til venstre) og Tony Adams (nummer to fra venstre). Foto: FourFourTwo Vis mer

Den teknisk gode spissen representerte også England fra U12 til U16 ved siden av spillere som Jermain Defoe, Joe Cole og Shaun Wright-Phillips.

- Greia med Arsenal er at vi hadde 80 profesjonelle spillere, men det er bare elleve som kan spille samtidig, forklarer han.

- Vi hadde en sterk tropp på det tidspunktet, og vant The Double i 1998. Laget trenger suksess, så ungdomsspillere får ikke mange sjanser. Jeg måtte akseptere det da jeg signerte for en så stor klubb.

- For eksempel, vi signerte bare (Thierry) Henry dersom vi trengte en spiss og så ikke på noen innad i laget. Min ungdomskamerat Ashley Cole var heldig på den måten, fordi vi hadde ikke noen venstreback på den tiden.

- (Nigel) Winterburn hadde nettopp gått til West Ham og det var et problem med Silvinhos pass. Ashley ble kastet inn på laget ti kamper seinere, han ble en engelsk landslagsspiller. I livet trenger du bare muligheter.

- Men det var fortsatt fint å trene med spillere som Patrick Vieira, Tony Adams, Ray Parlous, (Freddie) Ljungberg og (Dennis) Bergkamp.

SPILTE I LONDON: English spilte for Arsenal seint på 90-tallet. Foto: Arsenal
SPILTE I LONDON: English spilte for Arsenal seint på 90-tallet. Foto: Arsenal Vis mer

Eventyr i Singapore

Siden han ikke fikk spilletid i Arsenal, visste English at han måtte finne en annen klubb for å få spille og skulle egentlig signere for QPR. Men klubben hadde ikke råd til å kjøpe ham, og han dro i stedet til Singapore.

- Jeg ble fortalt at QPR-overgangen ikke ville skje fordi de kun hadde råd til å betale 10 000 pund, men Arsenal ønsket 100 000 pund, sier han.

- Så Simon Barker, som hadde kontakter i QPR og jobbet som agent for PFA, ga meg muligheten til å spille for Marine Castle fordi han kjente styreformannen David Rowe.

- Jeg kastet meg ut i det; jeg visste ikke noe om Singapore, men jeg ville bare spille førstelagsfotball. Tanken på å leve i et annet land alene appellerte til meg, i stedet for å bli værende på undergrunnsbanen i London og ikke komme noe sted som 19-åring.

SINGAPORE: Hougang stadion der English spilte. Foto: FourFourTwo
SINGAPORE: Hougang stadion der English spilte. Foto: FourFourTwo Vis mer

I starten sleit English med å avklimatisere seg til Singapores varme og luftfuktighet, og det tok sju kamper før han fant veien til nettmaskene - med to mål i et 2-3-tap mot Balestier Central i april.

Å bli kvitt måltørken gjorde godt og han begynte å score jevnt og trutt. Han scoret blant annet i fem strake kamper i august og ble en supporterfavoritt på Hougang stadion.

English imponerte særlig på dødballer, og en av hans dødballspesialer kom i siste minutt i en 1-1-kamp mot Woodlands Wellington. Det skulle vise seg å være et viktig poeng, siden Marine Castle til slutt endte tre poeng over nedrykkstreken.

- Standarden var ikke så høy som jeg trodde, men jeg trivdes med fotballen her og det ga meg en plattform for en viderre karriere, sier English.

- Jeg var ikke så ateltisk, jeg var en mer teknisk spiller og jeg scoret alltid på frispark (i ungdomsårene).

- Jeg elsket alt ved landet sammenliknet med London, hvor trafikken og mengden med søppel var galskap; jeg elsket at det var så rent, kulturen og maten - jeg likte ikke sterk mat før jeg kom til Singapore!

- Lagkameratene var flotte. Keeperen vår Amos Boon pleide å ta oss med til mange plasser og jeg husker også spillere som Ashrin Shariff og Rosman (Sulaiman).

- De tre utlendingene - meg, Michael Lomax og Barrie Keeling - kom godt overens og vi holder fortsatt kontakten. Vi har en liten WhatsApp-gruppe som heter: «Singapore days of or lives»!

På vei til QPR

English imponerende spill gjorde at Home United ønsket å hente ham sesongen etter. Men han hadde bestemt seg for å reise hjem og ville skrevet under for QPR dersom det ikke var for det grusomme fallet i Tenerife.

Daværende managere Ian Holloway hadde bestemt seg for å hente English igjen så fort klubben hadde ordnet det finansielle.

Etter at han hadde en siste operasjon på kneet i 2011, fant English trøst i en annen sport før nattskiftene som postmann.

- Jeg tok opp golf igjen og ble ganske god i det. Jeg tenkte tanken på å bli en profesjonell golfspiller, men bestemte meg for å bli værende på amatørnivå.

- Å bli en postmann var ikke noe jeg ønsket som en karriere, men jeg må akseptere det. Jobben min går rett og slett ut på å sortere post for Royal Mail. Jeg jobber kun nattskift innendørs på grunn av kneet mitt; de ønsker ikke at jeg skal være ute og levere post, fordi det involverer lange gåturer.

Nå trives han i Colchester med sin kone, 13 år gamle sønn og ni år gamle datter. English går fortsatt på fotballkamper nå og da og var på Wembley nylig da han fikk se favorittlaget Arsenal tape mot Manchester City i Ligacup-finalen.

- Jeg får fortsatt billetter av Arsenal: jeg pleide å få dem fra Liam Brady som ledet ungdomsutviklingen, men sekretæren Sue har fortsatt å gi meg billetter etter at han forlot klubben, sier English.

- Klubben har alltid uttalt: «Dersom du trenger hjelp, er vi der for deg». Det er flott at de husker på meg etter alle disse årene og jeg har vært Arsenal-fan helt fram til nå.

ARSENAL-FAN: Thomas English med sønnen på Ligacup-finalen. Foto: Privat
ARSENAL-FAN: Thomas English med sønnen på Ligacup-finalen. Foto: Privat Vis mer

17 år seinere kan English bare se tilbake på det som kunne vært livet hans dersom det ikke var for et ødelagt kne.

- Dersom jeg kunne gått tilbake i tid, ville jeg ikkeløpt etter. Jeg mistet hele fotballkarrieren min på grunn av en telefon. Jeg skal ikke si at jeg ville blitt Premier League-spiller, men jeg kunne iallfall fått en grei karriere i England.

Ettersom barndomsdrømmen hans ble knust den ulykksalige kvelden, innrømmer English at han også sleit med depresjon på et tidspunkt. Heldigvis har han seinere slått seg til ro med virkeligheten og er glad for der han er i livet.

- Det kunne vært verre; dersom noe hadde skjedd med ryggen min, kunne jeg endt opp i rullestol for alltid. Jeg kan gjøre alt bortsett fra å spille fotball, sier han.

- Jeg var langt nede fordi jeg mistet alt. Jeg så min venn Ashley Cole gå hele veien mens jeg gikk motsatt vei. Men da mitt første barn ble født noen år seinere, tenkte jeg for meg selv: «Jeg er så heldig som er i live».