En uvant mutt superstjerne

Når selv Petter Northug mister sitt vante humør, er noe galt i langrennsporten.

FOR PRESSET?  Petter Northug er blitt for isolert på langrennstronen med en stil som minner lite om den glade gutten som gjorde sporten enda mer folkelig. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet.
FOR PRESSET? Petter Northug er blitt for isolert på langrennstronen med en stil som minner lite om den glade gutten som gjorde sporten enda mer folkelig. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet.Vis mer

DET begynner å bli mange år siden bildet av den typiske plagete norske mannlige langrennstjernen var en rygg på vei ut i skogen; så mange at en hel generasjon nye langrennsvenner knapt kan forestille seg nasjonalsporten på en like tverr måte.

Joda; dagens 30-åringer fikk kanskje med seg at Vegard Ulvang kunne være ganske så barsk før han måtte overta ansvaret for sportens publikumstekke. Siden har minnet om fortidas The Terminator vært knyttet til varmende sokker og pludrende gutter på tur.

Kompisen Bjørn Dæhlie skremte vel heller ingen med sin ivrige barnlige tilnærming til alle slags utfordringer, mens Thomas Alsgaards skyhet og små sportslige særheter forsvant så fort stilløperen også lærte litt om formidling på TV.

Siden har den rådende stilen vært tvers igjennom dominert av Petter Northug og det absolutt folkelig med breiale manneblad, surfing på biltak, oppkvikkende drikke på boks og kort vei til nærmeste pokerbord.

TIL SAMMEN  har disse profilene løftet langrenn til en nasjonal popularitet uten sidestykke. En stund ble visst alt gull av det Petter tok på; traurige Vi Menn ble bare sååå trendy, Red Bull nærmest en helsebringende folkedrikk og poker smatt inn på sportsidene sammen med sjakk som en idrettslig aktivitet god nok for de fleste.

Men nå har Northug-magien tatt en pause, og det skjedde lenge før magikeren fra sporet trengte 40 sekunder lenger tid enn den 39 år gamle Duracell-kaninen Odd-Bjørn Hjelmeseth på mila i Meråker sist søndag.

Absolutt ingen taper glans ved å bli slått av hederskaren Odd-Bjørn i løypa, men alle skinner litt mindre når de slutter å by på seg selv.

EN eller annen gang i tida fra avslutningen på den suksessrike OL-sesongen til i dag, har visst noe sånt skjedd med Petter Northug.

Det framstår tilnærmet utenkelig for den løperen som nettopp har vært seg selv tvers igjennom. En full dose Northug er til å leve med for de fleste sportsvenner både på godt og vondt. Det har kanskje vært noen episoder i konkurransesinnet underveis som Petter ville vært foruten, men med et par justeringer har også det ordnet seg.

Nå hangler Petter Northug imidlertid mer utenfor enn i løypa.

FOR der buttet det egentlig imot lenge før formen hans forsvant.

Episoden med NRKs TV-team under oppkjøringen i Val Senales var en tilnærmet PR-messig katastrofe. Etter noen dagers mislykket forsøk på å få vanlig mellommenneskelig kontakt med Petter, valgte NRK-reporteren provokativt å bruke sin strengt tilmålte intervjutid til bare et eneste spørsmål. På det viset kunne NRK klippe sammen et Sportsrevy-innslag fra en ganske alminnelig treningssamling som uten hjelp av store ord presist beskrev problemene med å være ordknapp superstjerne i et lite land som ikke er vant til andre divaer enn Wenche Foss.

Og hun har tross alt snakket varmt til oss i over 90 år.

DET KAN Petter Northug også. Til vanlig er han en trivelig og åpen 24-åring uten snev av stjernenykker. Nettopp det gjør forskjellen mellom høstens regisserte tidenes-aller-største-norske idrettshelt og den streite trøndergutten så meningsløs.

Alle med en viss innsikt i flommen av moderne massemedier skjønner at tilgangen til Norges desidert mest omtalte idrettsutøveren må reguleres, men det må ikke skje på en slik måte at den helt normale mellommenneskeligheten blir borte bak langrennskongens treningsbriller eller mørke blikk.

For da forsvinner også den Petter som har gjort sporten stor.

AKKURAT det kan skje ganske fort selv om langrennskongen finner både tempoet i sporet og den vante, kvikke tonen på pressetreffene.

For tida trenger ikke Petter Northug flere mer eller mindre selvlærte kommunikasjonsådgivere rundt seg, men heller voksne folk som hjelper ham tilbake til det ganske naturlige.

Større er ikke forholdene i norsk toppidrett enn at vi klarer oss med det. Jag gjerne den tilgjorte superstjernen Northug til skogs sammen med skokken av fortidas mutte langrennsløpere, men la gutten selv bli stående igjen å prate som glade gutter flest.

Verre er det ikke å få opp humøret i nasjonalsporten.