ET STASEKSEMPEL:  Karrieren til Therese Johaug er enda et eksempel på hvordan fornuftig barne -og lokalidrett sikret grunnlaget for toppidretten vår FOTO:Rasmus Skaug/Dagbladet.
ET STASEKSEMPEL: Karrieren til Therese Johaug er enda et eksempel på hvordan fornuftig barne -og lokalidrett sikret grunnlaget for toppidretten vår FOTO:Rasmus Skaug/Dagbladet.Vis mer

Enda en idrettsstjerne fra en klok, liten bygdeklubb

Det beste ved norsk toppidrett, er at den ikke er basert på masseproduserte barnestjerner.

HISTORIEN om hvordan Therese Johaug ble verdens beste skiløper, er en del av norsk idrettshverdag som varer lenger enn rusen etter et flott ski-VM.

For de som følger med, er dette egentlig selve fortellingen om hvorfor toppidretten vår år etter år er like god. Her dreier kapitlene seg om lokal forankring, ungers rett til å få være unger, felles bestemmelser om konkurransealder og masse tålmodighet.

Og for de ambisiøse pappaene som synes dette blir vel prektig i iveren etter å få sin håpefulle fram, er det bare å lære av faren til Therese.

SIST vi så ham sleit han med å finne ordene i minuttene etter jentas VM-gull. Det var til å skjønne; på samme viset som de hjemme hos Therese skjønte hva som var nødvendig for at datteren deres skulle ha det gøy i sporet så lenge som mulig:

Eller som mamma Gro sa det til Dagbladet:

_Etter 15 kilometer greide jeg ikke å holde tårene tilbake. Da måtte jeg bare sette meg ned. Tankene gikk tilbake til da hun begynte å gå på ski.

_Jeg tenke på alle treningstimene. Jeg tenkte på faren hennes, som har stått i bua og gnikket og smurt ski for henne, og ikke minst på den trua Therese har hatt på seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det som endte med VM-gull, var bare Thereses eget valg.

HUN var blant dem som aldri ville blitt invitert til en spisset talentgruppe for å digge fedrenes ambisjoner for sine 8, 9-åringer. Så drev da heller ikke IL Nansen med slike tåpligheter hjemme i Dalsbygda. Små, lokale idrettsklubber tenker nesten alltid helhet. Her betyr det mest at flest mulig er med. De beste blant ungene blir det jo likevel en råd med uansett; bare de selv får ta velge om de vil satse på toppidrett.

Therese var langt fra best:

_Mamma stod og heiet på meg, mens hun tenkte "stakkars Therese, hvor lenge orker du å holde på med det her". Jeg fikk bevist i dag at jeg er god nok, sa Therese rett etter gulløpet i Holmenkollen sist lørdag.

SELV etter tjue år med sammenhengende internasjonal suksess trenger visst deler av idretts-Norge stadig slike nye bevis. På tinget i mai blir sikkert selve organiseringen av norsk idrett som en helhetlig folkebevegelse på nytt angrepet av særinteressser som mest tenker egen makt.

Hver og en vil de ikke innse at nettopp denne helhetlige organiseringen sikrer sammenhengen melom norsk hverdag og idretten. Først og fremst sørger dette for at vi bruker fellesmidler på flest mulige, men i tillegg er vår demokratiske idrettsbevegsele en internasjonal konkurransefordel.

EN SJEKK blant de som har vunnet medaljene for oss, vil vise at flertallet kommer med samme historie som Therese. De har fått trygghet i et lokalt klubbmiljø, oppfølging av voksne som kan mer enn hva som er den mest effektive intervalltreningen, tid til å bestemme sin egen satsing og utdannelse i tilpasset skolesystem hele idretten har kjempet fram..

Til sammen har det gitt norsk toppidrett utøvere som gjennomgående holder på lenger. Det i seg selv skaper en stabil toppidrettskultur der kunnskapen blir forvaltet for så å komme neste generasjon til gode. Da er det mye viktigere å ta vare på helheten i livet til de voksne toppidrettsutøverne enn å spisse utviklingen for småunger.

SÅNN går det en linje fra Marit Bjørgen på 30 år som nå bare vil gå og gå i mesterskap, til Therese Johaug på 22 år med sitt første VM-gull.

 På samme vis som det er en sammenheng mellom stakkars Therese som likevel fikk støtte til å konkurrere videre, og Norge som virkelig er heldig med toppidretten vår.