IKKE SNAKK OM OL  Selv om Norge sett fra utlandet var klar favoritt til å få vinterlekene 2022, klarte aldri generalsekretær Inge Andersen, idrettspresident Børre Rognlien og visepresident Jorodd Asphjell  å skape nok begeistring om idrettens OL-ønske. Men det er dessverre ikke derfor enkelte ønsker dem vekk. FOTO:  Anette Karlsen / NTB scanpix.
IKKE SNAKK OM OL Selv om Norge sett fra utlandet var klar favoritt til å få vinterlekene 2022, klarte aldri generalsekretær Inge Andersen, idrettspresident Børre Rognlien og visepresident Jorodd Asphjell å skape nok begeistring om idrettens OL-ønske. Men det er dessverre ikke derfor enkelte ønsker dem vekk. FOTO: Anette Karlsen / NTB scanpix.Vis mer

Enda en omkamp i idretten

Ikke kall dette kritikk når det egentlig dreier seg om knepene fra en gammel slåsskamp.

SELVSAGT skal det være en løpende debatt om hvordan norsk idrett best kan styres. En folkebevegelse med opp mot to millioner medlemmer trenger den diskusjonen for å fungere i forhold til idealer og verdier som ellers lett kan bli i luftigste laget.

I så måte er det fint at evalueringen av idrettens mislykkete OL-jobb brukes til å sjekke hvilken jobb idrettspresident Børre Rognlien, generalsekretær Inge Andersen og de andre sentrale sjefene egentlig har gjort for å få vinterlekene til Norge i 2022.

Men samtidig gjelder det å forstå hvem som snakker og hvem som sjekker.

FOR når VGs kommentator Truls Dæhli mener denne rapporten underbygger behovet for en ny ledelse og en ny kurs i norsk idrett, er det en naturlig konsekvens av det han har ment før. Allerede underveis i OL-debatten krevde VG at både Rognlien og Andersen måtte trekke seg hvis det ikke ble noen norsk OL-søknad.

Det standpunktet kunne isolert sett vært hvilken som helst real mening, men det er dessverre noe mer:

•• Kritikken mot idrettsledernes OL-jobb er et ekko av maktkampen i norsk idrett.

Der har Dæhli sammen med et par av lederne for de store særforbundene hevdet at det siste ordinære idrettstinget var en tilnærmet katastrofe.

DEN store saken på dette tinget i 2011 var spørsmålet om maktfordelingen mellom særforbundene og idrettskretsene. Uenigheten holdt på å splitte idrettsbevegelsen, og endte med at den nyvalgte presidenten Børre Rognlien såvidt fikk satt sammen et lovlig styre.

Seinere har samarbeidet tilsynelatende gått mye bedre. Særforbundenes Fellesforbund som dengang snakket om å lage et nytt idrettsforbund, har dempet tonen. Samtidig har det mektige Skiforbundet under Erik Røste fått en ny leder med større forståelse for det å  beholde et sterkt nasjonalt idrettsforbund med en geografisk representasjon som speiler det vante norske demokratiet.

ETTERPÅ ble nettopp idrettskretsene i nord de mest kritiske til idrettens OL-søknad. Det reflekterer den tradisjonelle geografiske debatten om fordeling av godene, og slikt skal bli tatt på alvor av alle som ønsker en spredt bosetning i et langstrakt Norge. Poenget i OL-evalueringen er imidlertid at etterpåklokskapen ikke fortjener samme forståelse.

For der rapporten fra evalueringsutvalget med rette kritiserer de sentrale idrettslederne for en dårlig jobb med å fortelle hvorfor Norge egentlig burde hatt disse vinterlekene, går det ikke an å tro at det underveis i prosessen var umulig å være mot OL innad i idrettsbevegelsen. På samme vis er onsdagens oppfordring fra Særforbundenes Fellesforbund om større takhøyde for motforestillinger i norsk idrett, knapt noe annet enn et spill for galleriet. Der har enkelte aldri manglet anledning til å fortsette kampen mot det sittende idrettsstyret.

Det var jo ingen umælende gjeng særforbundsledere som ble slept inn i arbeidet for å få OL til Norge. Slik faller denne delen av kritikken mot toppene i Norges Idrettsforbund også på sin egen urimelighet:

•• I en bevegelse som noen av særforbundslederne selv holdt på å splitte bare et par år før, kunne de selvsagt når som helst sagt nei til OL 2022 uten å risikere noe annet enn å få sine egne medlemmer mot seg.

Det skjedde bare ikke. De stemte for OL-søknaden, og må  ta sin del av ansvaret for at den ikke førte fram.

NÅR VGs Truls Dæhli nå konkluderer med at "bare et nytt lederskap kan skape en ny kultur i norsk idrett" gjelder konklusjonen ironisk nok mest av alt enkelte av de særforbundslederne som han målbærer. Da tar det seg dårlig ut for de samme sjefene å fortelle evalueringsutvalget om hvor vanskelig det visstnok føltes å være OL-motstander i idretten.

Sånt er faktisk ikke til å tro med mindre du sjekker hvem som har sagt det og hva de før har ment i striden om hvem som skal styre norsk idrett.

Men da dreier dette seg ikke lenger om kritikk av idrettsledernes OL-jobbing. Bare om maktkamp.