TIDENES BESTE FOTBALLAG: Den fotballen Barcelona spilt mot United har sporten knapt sett vakrere. Foto: REUTERS/Stefan Wermuth
TIDENES BESTE FOTBALLAG: Den fotballen Barcelona spilt mot United har sporten knapt sett vakrere. Foto: REUTERS/Stefan WermuthVis mer

Enda et mesterverk

Vakkert, smart og en fotball ingen andre lag ennå er i stand til å mestre.

OK; selv denne kampen kunne vært enda flottere. For eksempel ved at Iniesta hadde lyktes med lobben minutter før slutt og scoret et mål for fotballens globale minnebok.

Det skjedde ikke. Dette lille tekniske praktstykket i en gedigen, praktfull kamp var bare sånn åtte, nitti prosent av perfekt, og det er kanskje like greit:

•• Selv på 2011-utgaven av FC Barcelona finnes det grenser for suksess.

Sånn så det stort sett ikke ut på Wembley denne lørdagskvelden.

FOR dette var altså ikke United sin skyld. 1 - 3 kom ikke som noe resultat av en tilfeldig og uvant taktisk miss fra legendetrener Alex Ferguson, noen United-spillere under vanlig nivå eller en hands i staffefeltet som ikke ble straffe. Resultatet kom fordi det andre laget var på et helt annet nivå.

En av de vedvarende debattene i hjemlig engelsk fotball sist sesong har gått på Manchester Uniteds kvalitet målt opp mot klubbens egen gullstandard. All den praten viste seg til slutt ganske meningsløs ettersom United uansett vant enda en gang i konkurranse med engelske storlag som hadde stablet opp det meste for å stoppe dem.

Sånt pleier å være bra nok i internasjonal klubbfotball i en epoke som er preget av Premier Leagues høye nivå. Men det FC Barcelona utfører av fotball for tida har lite med sportens vanlige kvalitetskrav å gjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERFOR lignet denne finalen bare et vanlig fotballkamp i ti minutter.

Akkurat så lenge klarte United å presse motstanderen ut av pasningsrytmen sin. Så var det slutt. Selv Rooneys utligning til 1 - 1 var grovt sagt en tilfeldighet ettersom den kom etter en dødball (innkast) der United-spillerne fikk lov til å starte i tett nok press. Ellers var de ikke i nærheten. I hvert fall ikke målt i muligheter.

Målt i centimeter var duellene tette nok. Med Barcelonas konsekvente oppstabling av spillere rundt egen ballfører  er det ment å være trangt. Det er sånn det blir frispillinger som på noen få berøringer tryller et par kvadratmeter tett befolket med sportens beste og dyreste fotballbein om til en upresset Barca-spiller i scoringsposisjon.

Mesterlaget kom dit ti, elleve ganger, og det med en selvfølgelighet som antydet at antallet like gjerne om nødvendig kunne vært femten, tjue.

Det må i hvert fall være sånn United-spillerne selv opplevde denne kvelden som i tall så slik ut:

Skudd på mål: Barcelona: 12, United: 1
Cornere: Barcelona: 6, United: 0
Ballkontroll: Barcelona: 67%, United: 33%.
Frispark imot: Barcelona: 5, United: 16.

Det siste var knapt å bry seg om helt til selv et fairspillende United-lag surnet i motgangen helt mot slutten. De andre tallene er bare et skall. For Barcelona brydde seg ikke om cornerne, skjøt knapt i utide og kunne sikkert hatt kontroll over ballen i enda lenre perioder.

Om det hadde vært nødvendig for å vinne festen mot Manchester United, altså.
 

DET er med den forståelsen av en grunnleggende klasseforskjell i utnyttelsen av fotballferdigheter at denne finalen ble en historisk triumf for et spesielt planlagt spill.

I forberedelsene var det jo også bare snakk om hvordan den taktisk briljante Ferguson skulle stoppe Barcelonas velkjente angrepsfotball. Verdens nest beste lag drev visst skuespill med rollene til sportens beste, og syntes ifølge rapportene at prøvene gikk veldig bra.

Så viste det seg at all øvingen var fullstendig nyttesløs. For i finalen fikk United knapt låne ballen.

DA de to lagene med mest ballhold i Chamipons League skulle gjøre opp seg i mellom, spilte de knapt samme kamp. Og igjen; det har lite med Uniteds feil å gjøre. Nesten bare med Barcelonas samlete styrke.

Denne spanske mesterklubben har satt sammen et kollektivt spill sporten aldri har sett:

•• Selv mot verdens nestbeste lag, snek antall pasningsfeil seg såvidt over tosifret.

Den tekniske tryggheten, det kvikke fotarbeidet og den lange, lange rekken av kloke valg, gjorde at United bare gled ut av kampen. En stund i andreomgangen så det ut som om Fergusons beste menn var plassert på banen som kulisser for et gjestespill fra den suverene mesteren i fotballens fantasiliga.

MEN denne utgaven av FC Barcelona er virkelig nok.

Dette makeløse laget hentet Championes League-trofeet på Wembley 28.mai 2011 med et spill sporten aldri har sett. Det er ikke Manchester Uniteds skyld. Slike ord går det ikke an å bruke i beskrivelsen hverken av denne fotballen eller denne kampen.

For dette var bare moro.