Enda litt Afrika til salgs

Blir Vitalis (20) førstemann fra Zimbabwe i NBA?

HARARE (Dagbladet): Her inne i Afrika er det verdier nok. Det holder å ta en kort tur ut fra hovedstaden for å skjønne det. Der bølger den fruktbare jorda mil etter mil bare avbrutt av vakre lunder med Akasie-trær og små husklynger som viser hvordan all denne naturlige rikdommen er blitt delt opp i de gamle koloniherrenes enorme farmer. Dette er landet der bare litt over 4 000 hvite bønder eide hele 70% av all dyrkbar jord.

Det var jo derfor de for drøyt hundre år siden kom flyttende nordover langs den nye jernbanelinja fra Sør-Afrika med drømmene til den britiske kapitalisten Cecil Rhodes i bakhodet. Afrikas indre skulle høstes, og få var bedre egnet til å lede innhøstingen enn denne ambisiøse, nyrike gruveeieren:

- Når han reiste seg opp i Cape Town, falt skyggen hans over Zambesi, skrev forfatteren Mark Twain om Cecil John Rhodes sin innflytelse på slutten av 1800-tallet. Med tanke på hvordan den store elva Zambesi slynger seg nesten 250 mil nord for Cape Town og all råskapen som fulgte jernbanebyggingen dit, var det en i overkant poetisk framstilling av dette ekstreme prosjektet.

OMSTRIDT JERNBANEMOGUL: Også i samtida var Cecil Rhodes sin jernbaneutbygging kraftig diskutert. Her fra satirebladet Punsh.
OMSTRIDT JERNBANEMOGUL: Også i samtida var Cecil Rhodes sin jernbaneutbygging kraftig diskutert. Her fra satirebladet Punsh. Vis mer

Rhodes selv var i hvert fall ikke i tvil om hva som skulle bli fruktene av en jernbanelinje fra Cape Town til Kairo:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Alle tror jeg bygger jernbane for at man skal gå på toget i Kairo og forlate det i Cape. Det er selvfølgelig håpløst. Målet er å kutte Afrika gjennom midten for at jernbanen skal plukke opp handelen langs ruta, skrev han.

Sånn ble det diamanter, tobakk og kanskje en basketballspiller fra Zambia.

EDLE RESTER: De gamle lokomotivene fra Cecil Rhodes jernbane står på museum i Livingstone helt nord i landet. FOTO: AFP / Stephane de Sakutin.
EDLE RESTER: De gamle lokomotivene fra Cecil Rhodes jernbane står på museum i Livingstone helt nord i landet. FOTO: AFP / Stephane de Sakutin. Vis mer

INNGANGSPRISEN var beskjeden. For 100 britiske pund i årlig leieavgift fikk Rhodes oktober 1888 eksklusive rettigheter av kong Lobengula til å utvinne mineraler i Mashonaland; det enorme området mellom elvene Limpopo og Zambesi. Da kontrollerte engelskmannen allerede Kimberleygruvene i Kappkolonien og selskapet de Beers som stod for rundt 90% av datidas diamanthandel.

Høsten etter stakk Rhodes et brev fra dronning Victoria i lomma. Det ga hjemlig ryggdekning for de nye forretningene til hans britiske Sør-Afrika kompani. Så gikk det bare elleve måneder til et ekspedisjonskorps med 180 hvite leiesoldater plantet Union Jack i det som  ble kalt Fort Salisbury etter den britiske statsministeren og nå heter Harare.

Så lett var det å kjøpe et stykke Afrika på størrelse med et europeisk land. Et scoop eller et ran; alt etter hvordan du ser på det å annektere land der andre folk bor. Heller ikke her var Cecil John Rhodes i tvil da han allerede året etter satte i gang med å bygge jernbane for å utnytte sine nykjøpte rettigheter. På Rhodes-museumet i byen Bulawayo lenger sør i Zimbabwe henger det et kart over hele det sørlige og sentrale Afrika med hans egen påskrift:

Enda litt Afrika til salgs

- Mitt kart, min plan. C.J.R.

Eller som han mer direkte uttrykte det:

- Jeg foretrekker land foran niggere.

FEBERSYKDOMMER sørget for at denne jernbanebyggingen ble den dødligste samtida hadde opplevd. En etter en sank de importerte indiske anleggsarbeiderne inn i uhelbredelig feber. Cecil John Rhodes var like ustoppelig. Da de få overlevende rapporterte at det var umulig å nå en planlagt by med skinner, skrev Rhodes tilbake:

- Så flytt byen i stedet.

Jernbanen bestemte alt. Til slutt ble dette verdens lengste smalsporete linje, men da var den åpne kista med Cecil Rhodes allerede transportert med toget opp til Bulawayo. Han ble bare 48 år gammel.

BARE TOGET  IGJEN;  Under pengekrisen for tre år siden stoppet all bil -og busstransporten opp i Zimbabwe. Da var det bare toget som tidvis var å stole på. FOTO: Reuters/Philimon Bulawayo.
BARE TOGET IGJEN; Under pengekrisen for tre år siden stoppet all bil -og busstransporten opp i Zimbabwe. Da var det bare toget som tidvis var å stole på. FOTO: Reuters/Philimon Bulawayo. Vis mer

Slik fikk Rhodes aldri oppfylt drømmen om å krysse den mektige Zambesi-elva rett ved Victoria Falls:

- Jeg skulle likt at vannet sprutet over vognene, sa han, men det skjedde først tre år seinere i 1905. Og linja videre til Kairo forble en drøm.

LIKEVEL er det skinnene ned til havnebyen Beira i den gamle portugisiske kolonien Mozambique som fortsatt er med på å gjøre Zimbabwe til en av verdens største eksportører av tobakksblader.

 AVGJØR ØKONOMIEN  For tusenvis av nye tobakksbønder bestemmer råvareprisen den daglige økonomien. I Zimbabwe driver ti prosent av innbyggerne med tobakksdyrking. FOTO: AFP/Tsvangirayi Mukwazhi.
AVGJØR ØKONOMIEN For tusenvis av nye tobakksbønder bestemmer råvareprisen den daglige økonomien. I Zimbabwe driver ti prosent av innbyggerne med tobakksdyrking. FOTO: AFP/Tsvangirayi Mukwazhi. Vis mer

Høstingen av bladene krever stor arbeidsinnsats. Det er den enkle grunnen til at utviklingslandenes andel av tobakkeksporten stadig øker. Der finnes den billigste arbeidskraften.

På tobakksmarkedet her i utkanten av Harare står det kilometerlange køer av lastebiler med de verdifulle bladene. Det tar flere dager å få dem solgt, og sjåfører, hjelpere og selgere stimer i tusentall rundt auksjonshallen. Siden sist har flere av gårdene skiftet eiere og kvaliteten på bladene varierer. Tobakkhøsting er en geskjeft for fagfolk der manglende kunnskap blir hardt straffet. Inne i hallen stiger og synker prisen pr. hundrekilos-sekk fra 130 til over 400 dollar etter utseende på bladene. Det gjør råvareleverandørene sårbar selv om de store internasjonale tobakkprodusentene de siste årene har skaffet seg teknologi for å presse mer ut av blader med dårlig kvalitet.

I ZIMBABWE er opp til ti prosent av befolkningen knyttet til tobakkindustrien. Sammen med mineraleksporten er tobakk blitt den viktigste næringen i en økononomi som stupte rundt tusenårsskiftet da president Robert Mugabe av interne politiske grunner begynte å presse ut de hvite farmerne.

MARKEDSPLASSENI de enorme hallene utenfor Harare samles bøndene for å omsette varen sin på  tobakkbørsen. FOTO: Reuters/Howard Burditt.
MARKEDSPLASSENI de enorme hallene utenfor Harare samles bøndene for å omsette varen sin på tobakkbørsen. FOTO: Reuters/Howard Burditt. Vis mer

I kaoset som fulgte kollapset mye av det sivile samfunnet, og sporten naturlig nok med det. Og slik penset den lange historiske veien om jakten på afrikansk rikdom inn på det beskjedne sidesporet til basketballyndlingen Vitalis Chikoko, den utrettelige treneren Ngoni Mukukula, en sliten sportsplass i utkanten av Harare og klubben med det kule navnet "Hoops 4 Hope".

Vitalis sin PR-video lokker med "Raw undiscovered talent" på You Tube, men det var et annet klipp av den 2.07 lange venstrehendte spilleren på nettet som dro noen av basketballsportens speidere i retning det sørlige Afrika. En kamp sist vinter der Vitalis i svevet dro ned kurven, bidro til at NBA kom med speidere til den etterfølgende talentleiren "Basketball without boarders" i Johannesburg. I høst er han plassert hos tyske BG Goettingen i påvente av av nye utspill fra Boston Celtics.

MENS Vitalis var i Harare, trente han småungene i hjemklubben "Hoops 4 Hope":

NY EKSPORTARTIKKEL: 2.07 meter høye Vitalis Chikoko er aktuell for eksport til amerikansk basketball. I høst er han plassert på vent i Tyskland. FOTO: Diane Huffman.
NY EKSPORTARTIKKEL: 2.07 meter høye Vitalis Chikoko er aktuell for eksport til amerikansk basketball. I høst er han plassert på vent i Tyskland. FOTO: Diane Huffman. Vis mer

- Jeg tror basketballen er en måte å lyse opp i ungenes liv, forklarer Vitalis enkelt den innsatsen. Han vet godt at det at han stiller opp betyr noe. Selv kom han til denne klubben som 12-åring og ble hjulpet til å satse på sport. Nå er han Zimbabwes beste spiller og har et realistisk håp om å få et arbeid i et land der sport er stor næring:

- Klubbens navn er jo håp, sier Ngoni Mukukula som har sett unger som Vitalis leke på denne sportsplassen i årevis. Mukukula har selv vært landslagstrener og har bygd opp et sosialt idrettsarbeid der sportslig kvalitet går igjen i treningen. Det har gitt "Hoops 4 Hope" et stort trenerkorps av spillere som er blitt utviklet i klubben og en sterk identitet:

- Basketball kan bli brukt til å nå alle mål. Denne aktiviteten er et verktøy. En ting er landslagsspillerne våre; noe annet alle de ungene som kommer tilbake til denne banen som voksne og foreldre, og er takknemmelig fordi de en gang ble sett og inspirert her. Det er lønn nok, mener Ngoni, som ellers kunne ha trengt det meste av utstyr til basketballklubben sin. I Harare er draktene fillete, ballene få og sprekkene i banedekket svikefulle.

ENDA ET TALENT? NBA-aktuelle Vitalis trener fortsatt ungguttene i Hoops4Hope. FOTO: Diane Huffman.
ENDA ET TALENT? NBA-aktuelle Vitalis trener fortsatt ungguttene i Hoops4Hope. FOTO: Diane Huffman. Vis mer

MEN DRØMMENE er til å kjenne igjen.

Som da trenerne ute på banen samler alle ungene til lek og spør dem hvor de aller helst vil dra:

- Las Vegas, Paris og LA, lyder svarene.

Det beste av Afrikas indre er på vei ut i verden. Kanskje ikke ved hjelp av jernbanen til Cecile John Rhodes, men på grunn av et eget valg.

Det er en bra forskjell. 

LES MER FRA ZIMBABWE:

•• Men håndballen vår tar de ikke.

LES OM TIDLIGERE REPORTASJETURER:

Fra Kurdistan:

•• Ikke press jentefotballen på oss 
•• Fotball og fred og sånt
•• Takknemmelig for alt Drillo gjorde

Fra Mali:

•• En sjelden god skole
•• Kjøpt for en moped
•• Danserne som forsvant