SJEF FOR SEG SELVMarit Bjørgen har overtatt ansvaret for egen trening etter å ha blitt nøye styrt i årevis. Det er en forskjell som betyr noe også utenfor OL. FOTO: Arnt E. Folvik.
SJEF FOR SEG SELVMarit Bjørgen har overtatt ansvaret for egen trening etter å ha blitt nøye styrt i årevis. Det er en forskjell som betyr noe også utenfor OL. FOTO: Arnt E. Folvik.Vis mer

Endelig bestemmer Marit

Nå er hun blitt en utøver som gir mer mening til norsk toppidrett.

||| DET er få utøvere i den store norske OL-troppen jeg mer unner suksess enn Marit Bjørgen. Akkurat det håpet hjelper henne lite i et sterkt internasjonalt felt i kvinnelangrenn der 29-åringen på tross denne vinterens mange glade dager ikke er rangert som noe mer enn en ok medaljekandidat.

Men historien om hvordan den etter hvert ganske voksne trønderjenta har snudd fiasko til glede hjelper uansett på forståelsen av hva norsk toppidrett kan være på sitt beste:

•• Et springbrett for å prestere på egne premisser.

Det er der Marit tar sats nå, og så får OL bli som det blir.

SÅNN har det slett ikke vært. Da Marit Bjørgen gikk fra alt og alle i ski-VM i Oberstdorf for fem år siden, var det som et fabrikkstyrt produkt fra en ny treningsskole. I sesongene som fulgte ble hun kasteballen mellom sin overbevisende og sterke  personlige trener Sven Tore Samdal pluss NTNU-forskerne i Trøndelag som evangeliserte den ekstreme intervalltreningas velsignelser og gutta på Olympiatoppen i Oslo som advarte at dette hardkjøret ville gi kortvarig suksess.

Tilsynelatende har de siste fått rett. Vinterens markante framgang har kommet etter at Bjørgen dempet de røffeste intervall-bolkene til fordel for litt roligere økter, men dette er egentlig ikke den avgjørende debatten om vektleggingen av ulike treningsprinsipper og så visst ingen mannjevning mellom NTNU og Olympiatoppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare en påminning om at trygge, selvstendige utøvere presterer best.

NÅR det gjelder jenter i toppidretten har sånt gjerne en kjønnsdimensjon. For selvsagt har det vært faglig flinke mannlige trenere og rådgivere som har skaltet og valtet med Marits karriere de siste ti, tolv årene:

_Jeg har vært ei typisk jente. Jeg skulle gitt mer faen og hatt en selvtillit som Petter Northug, sa Marit under sesongstarten på Beitostølen sist høst.

Da hadde hun allerede tatt kontrollen over egen utvikling som skiløper, og trengte ingen resultatlister for å skjønne hva som var i ferd med å skje:

_Jeg vet hva Sven-Tore mener. Hvis jeg lurer på noe, kan jeg fortsatt ringe ham. Men nå styrer jeg dette selv. Jeg er blitt flinkere til å lytte på kroppen.

DENNE floskelen hører du ofte i forbindelse med suksess i idrett, men den blir ikke mindre sann av det. Det er alltid de aller beste utøverne som lytter best. Da går det også greit å ta imot hjelp fra alle mulige eksperter underveis. Poenget er at du selv tar den endelige avgjørelsen enten eksperten heter Samdal og sitter hjemme og håper i Trøndelag eller Mueller og nistirrer fra hornet på tribunen i skøytehallen.

For en liten nasjon som er avhengig både av kunnskap og klokskap for å konkurrere godt i OL, er dette erfaring å ta med seg. Målt i medaljer har vi kanskje ikke råd til å skusle bort et skitalent som Marit Bjørgen.

Men målt i samfunnsverdi har vi helt sikkert bruk for hver eneste jente som tar avgjørelsene selv.