ET STRØKENT LAG: Siphiwe Tshabalala feirer etter å ha gitt vertsnasjonen VMs første scoring. Foto: Henry Romero, Reuters/Scanpix
ET STRØKENT LAG: Siphiwe Tshabalala feirer etter å ha gitt vertsnasjonen VMs første scoring. Foto: Henry Romero, Reuters/ScanpixVis mer

Endelig et afrikansk lag

Selvsagt er det kolonialisering, men denne gangen i hvert fall i beste mening.

|||DET ble en av sportens lureste rever som til slutt knekket en av fotballens mest utfordrende koder:

•• Hvordan få et afrikansk topplag til å gjennomføre et stabilt, kollektivt angrepssystem?

Det var akkurat det Carlos Parreiras maksimalt pressete Sør-Afrika klarte så fort alle stolte skuldre hadde glidd på plass, meksikanerne var ferdige med å bomme på sine kjempesjanser og det ble plass for den stilen som skal gjøre at vi alle husker hjemmelaget fra denne turneringen som den overraskelsen det er.

Et riktig strøkent lag med lekkert angrepsspill.

DA ballen begynte å gli systematisk på en-tousch gjennom den sørafrikanske midtbanen i innøvde kombinasjoner som spilte ut en tilsynelatende individuelt mer imponerende motstander, kom det store sceneskiftet i afrikansk fotball:

•• Endelig var det afrikanerne som profitterte på å spille som et samlet lag.

Selvsagt skal myter stå for fall. Spesielt slike seiglivete som at de beste afrikanske spillerne ikke er egnet for å skape gode kollektiv. Det er som regel enklere hverdagslige grunner for sånt enn å stupe ned i nærmeste gen-arkiv. Som for eksempel at de afrikanske VM-landslagene fortsatt er fattige på tradisjon, mangler stabil hjemlig ledelse og baserer seg mye på spillere fra europeiske klubber.

BARE det siste punktet alene gir litt bedre forståelse for at Egypt gjerne dominerer de afrikanske mesterskapene og at den taktiske utfordringen ellers bare har vært hverdagen for lagene sør for Sahara.

Men med alle talentene fra Vest-Afrika blir dette desto mer synlig:

•• For hver nye global afrikansk fotballstjerne har presset økt for å få opp landslagene på samme nivå.

Køen av brasilianske og europeiske trenere som har prøvd seg, har vært lang. Som regel har oppholdet vært for kort, de sportslige betingelsene for dårlige, tilfeldighetene for mange og resultatene deretter. Tiår med de gamle fotballstorhetenes kolonialisering av Afrika, hadde fortsatt ikke gitt et tydelig framgang før Carlos Parreira overtok Sør-Afrika.

FRA FØR har Parreira både vunnet og tapt VM med Brasil, men det er ikke et sånt nivå han jobber på nå. Egentlig ligger sørafrikanerne flere klasser under mange av lagene fra Vest-Afrika. Lengst sør på kontinentet er ikke de enkelte talentene så store, farten ikke så høy og fysikken langt fra like imponerende.

Det tok bare Mexico noen åpningsminutter å vise forskjell i ferdighetsnivå. Det er derfor det er så sterkt av kollektivet Sør-Afrika å ende opp bare en stolpe-centimeter eller to fra seier i denne VM-starten.

DA danskene ble utspilt i siste treningskamp før turneringen, jublet Carlos Parreira over at pasningsspillet langs bakken endelig fungerte.

Han og laget har brukt uker med samtrening for å få til nettopp det. Målet har vært å utnytte fordelen av en hjemmebasert spillertropp til å skape en taktisk innsikt i det å eie ball i laget.

Rent spillemessig kunne belønningen knapt vært større. Gang på gang skar sørafrikanerne rett igjennom et ellers brukbar meksikansk lag bare på sin egen forståelse av riktig plassering og nødvendigheten av høyt balltempo. I andre omgang framsto Sør Afrika som et beregende, smart angrepskollektiv.

AT seieren forsvant på en dum forsvarsmiss, var bare en tilfeldighet som skjer på alle baner. Det viktigste er gjennombruddet i eget offensivt spill.

Det at framgangen skjer ved hjelp av en bevisst trener som har fått jobbet med laget sitt, antyder at denne koden ikke var så vrien likevel:

Som det meste innen idrett, er det helst bare snakk om å øve lenge nok.