VÅKNER TIL LIV: Her jubler Birkir Bjarnason og Patrik Ingelsten for Vikings fjerde mål mot Brann. Stavanger er i ferd med å våkne som fotballby, skriver Esten O. Sæther. Foto: 'Alf Ove Hansen / Scanpix
VÅKNER TIL LIV: Her jubler Birkir Bjarnason og Patrik Ingelsten for Vikings fjerde mål mot Brann. Stavanger er i ferd med å våkne som fotballby, skriver Esten O. Sæther. Foto: 'Alf Ove Hansen / ScanpixVis mer

Endelig noe godt fra Stavanger

Ikke så mange nye spillere, men en bedre måte å bruke dem på.

|||HELT siden åpningen i 2 004 har Viking Stadion vært symbolet på den eksplosive utviklingen i norsk toppfotball; først som arenaen for fotballkamp som mer enn bare sport og så som en begynnende fiasko der selve underholdningskonseptet ikke lenger lever opp til de oppblåste forventningene.

Nå snur det igjen, og det til det gode for Stavanger:

•• Endelig kan den gamle fotballbyen se ut som seg selv igjen.

For nå spiller Viking flott fotball på en strøken bane med mange egne spillere.

DEN naturlige selvtilliten som var en selvfølge for en generasjon Viking-spillere på 1970-tallet, har vært ganske fraværende siden. Det eneste seriegullet etter storhetstida kom som en overraskelse, og effekten forsvant like fort. Etterpå ble det bare Rosenborg, og du skal være ganske gammel for å huske at sportens definitive hovedstad  en gang lå nettopp i Stavanger.

Der ligger den ikke nå. Selv en glitrende 4 - 0 seier over Brann rikker ikke hegemoniet noen centimeter i denne retningen igjen så lenge prestasjonen kom i 2.serierunde og mot en falmet rival.

Men måten seieren kom på flytter lass med god selvfølelse i riktig retning.

FOR dette var ikke bare årets første trepoenger og en prestisjetriumf i det klassiske Vestlandsderbyet. Det var suksess for Vikingledelsens bevisste forsøk på å gjenskape regionens storhet og for områdets egne spillere.

Det er ikke flust av dem på denne mørkeblå utgaven heller; norsk toppfotball er sjelden slik lenger, men likevel mange nok til å fylle rollene som avgjorde kampen:

•• Først og fremst den ekstreme løpskraften til Andre Danielsen og Vidar Nisja på midten

•• Dernest innleggsfoten til Andreas Ulland Andersen.

Til sammen ga det klasseforskjell ned til et stillestående og treigt tenkende Brann-mannskap.

VIKTIGST var nok løpskraften. Allerede 1 - 0 scoringen viste hva gjestene hadde i vente. Da Patrik Ingelsten vakkert dempet ballen på brystet og avdekket toppscorerteft med sitt kjappe skudd, var det hele fire Viking-spillere til rundt ham i Brann-feltet. På en rask overgang hadde hjemmelaget klart å fylle opp det farligste området på banen med halvparten av spillerne sine. Det forteller om mobilitet og bevissthet på hvor mål som regel scores fra.

Jeg tipper det er akkurat denne bevisstheten som Åge Hareide er mest fornøyd med etter denne kampen. Det sier  en del etter et oppgjør som ga den nye Viking-treneren en maksimalt god start på Stavanger-oppholdet.

DET er også slik jobbing som forandrer lag.

I et par sesonger før overforbruket også tok denne vanligvis nøysomme klubben, bebreidet Viking-ledelsen i stillhet seg selv for ikke å ha investert nok i  de økonomisk gode tidene. Sannsynligvis burde de vært mer opptatt av manglende klokskap og tydelighet i det taktiske opplegget med det tilgjengelige spillermaterialet. Det er ikke innkjøpene som har vært for få; det har vært de riktige ideene om hvordan fotball skal spilles.

Det er tross alt ikke så store endringer i den gruppa som Åge Hareide nå jobber med, men forandringen er merkbar. Dette er en gruppe spillere i ferd med å få tro på egne ferdigheter og egen måte å spille fotball på.

HOS Brann er det motsatt. Den stillestående starten hjemme mot nykommer Haugesund sist helg var ingen tilfeldighet. Laget har en temposvakhet sentralt på midten som ledelsen er nødt til å ta tak i. Der flyttet Viking-spillerne beina adskillig kvikkere og kom dessuten formasjonsmessig i overtall 3 mot 2 fra starten av. Rutinerte og vanligvis fotballkloke Eirik Bakke i undertall med store flater rundt seg, er slett ingen matchvinner. Særlig ikke når han er omgikk av flere spillere som sportslig sett nærmer seg pensjonsalderen.

I tillegg må Diego Gustavino speede opp balltempoet. For anledningen mistet han ballen tilnærmet sammenhengende. Så flinke er de tross alt ikke plutselig blitt i Stavanger.

Selv ikke den kvelden da den gamle fotballbyen bråvåknet igjen.