Endelig opptur

SOGNDAL (Dagbladet): Sogndal - LSK 2-2. Trangen etter igjen å få oppleve glede og opptur på fotballbanen fikk Håvard Flo (31) til å fortsette fotballkarrieren selv da det så som mørkest ut.

Med proffkarriere i Danmark, Tyskland og England har Håvard Flo så solid økonomi at han trygt kunne sklidd inn i fotball-glemmeboka med vissheten om at hans fotballkunnskaper sikret familien for all framtid.

Og ingen kunne klandret ham for det.

Men fetteren til Jostein og Tore André Flo ønsket ikke å avslutte karrieren med et halvannet år langt skadehelvete i Wolverhampton.

- Jeg hadde så lyst til å kjenne en opptur igjen. Det savnet har vært stort, og derfor var det for tidlig å gi seg. Jeg vil vise for meg sjøl at jeg fortsatt har mer å gi, og derfor har jeg jobbet veldig hardt med holdningene. For det kan være fort gjort å få en nedtur når man vender hjem etter et proffopphold, sier Håvard Flo til Dagbladet.

Kyss, klapp og klem

2- 2-kampen mot serieleder LSK i går startet med en voldsom opptur - og endte sånn midt på treet et sted.

Med to Flo-scoringer på to sjanser det første snaue kvarteret var det kyss, klapp og klem på Fosshaugane.

Og enda mer intimt kunne - og burde - det blitt etter 28 minutter:

Stor bom

Alene med LSK-keeper Emille Baron hadde Håvard Flo «bare» å styre ballen inn i lengste hjørnet før det ekte og vakkert hattrick var i boks.

Isteden rotet han bort ballen med en dårlig touch.

- Den irriterer meg litt. Hadde jeg scoret der, ville kampen vært avgjort. LSK hadde ikke klart å hente opp det, mener Håvard Flo.

Men med en ny fulltreffer på hver av LSKs uhyre effektive spisser Clayton Zane og Magnus Powell hentet Arne Erlandsens disipler opp 0-2 og beholdt serieledelsen.

Ikke i toppform

Med kun tre Tippeliga-kamper i beina etter proff-exiten har stryningen allerede fire mål på samvittigheten.

Og det uten å være i topp fysisk form.

Selv om Flo bare med sin tilstedeværelse er en konstant trussel mot ethvert forsvar, er det enkelt å se at han fortsatt har et stykke igjen til go'formen.

Men den kommer - sakte men sikkert.

- Det jeg trenger nå er kamptrening, så vil jeg også prestere på et mer stabilt nivå.

- Og så har du vel lyst til å bli toppscorer i Norge?

- Det hadde vært vanvittig artig å oppnå noe slikt. Tippeligaen har på ingen måte noe annenrangsstempel mer.

Refser Wolves

Tida i Wolverhampton er ikke noe han ser tilbake på med glede. Spesielt ikke etter at han følte at klubben i fjor forsøkte å selge ham til Odd Grenland, uten at han engang var skadefri.

- Det var sjofelt gjort, men også veldig betegnende: Fotballspillere blir bare sett på som en forbruksvare.

Han svarte med bruke det siste året av kontrakten til å trene seg opp igjen. For allerede før han kom tilbake etter operasjonen for jumpers knee visste Flo at toget var gått i Wolverhampton.

- I mellomtida hadde de kjøpt inn tre-fire spisser, og snakket så vidt med meg.

Bosman-Flo gikk til Sogndal og for første gang på lenge føler han at han spiller med en sterk klubbfølelse.

- Jeg brenner virkelig for Sogndal. Det var her jeg utviklet meg til en god fotballspiller, og nå har jeg lyst til å gi litt tilbake.

Flo vil være 34 år gammel når toogethalvtårskontrakten med Sogndal er ute.

Gjerne proff igjen

Men Håvard tror ikke karrieren slutter der.

- Nei, jeg tror ikke dette er min siste kontrakt.

- Det er ikke meg imot om Sogndal får noen kroner for meg en gang til. Men jeg har heller ikke noe imot å avslutte karrieren her. På en måte er det et naturlig sted å runde av, og det er jo også kjekt å se igjen familien.

Familien har ennå ikke fått seg eget hus i Sogndal, men sammen med kona Anne Grete (32) og ungene Markus (7), Fredrik (5) og Andrea (16 måneder) låner Håvard hytta til Tore André Flo og hans kone Randi ved idylliske Kleiv i Sogndalsdalen.

BARON-KRISE: 0-1 rullet inn til tross for at Håvard Flo ikke trass skikkelig. LSK-keeper Emille Baron (22) følte seg så ydmyket at han ba om å bli byttet ut på 0-2. - Det var et sant helvete, og jeg tar på meg skylden for begge4 målene. Jeg burde ikke stått. Jeg merket med en gang at jeg følte meg usikker og nervøs, sier en trist Emille Baron til Dagbladet.