UTE AV VM: Ashley Young og de andre England-stjernene satt knuste igjen etter tapet. Foto: Eddie Keogh For The Fa/Rex/Shutterstock
UTE AV VM: Ashley Young og de andre England-stjernene satt knuste igjen etter tapet. Foto: Eddie Keogh For The Fa/Rex/ShutterstockVis mer

Fotball-VM 2018, semifinale: Kroatia-England

England kastet bort den beste muligheten de har hatt på 52 år

I sangen takler man smerten gjennom å minne hverandre på at drømmen må leve. Det England til slutt glemte, er at du må være våken for å gå til finalen i VM.

Kroatia-England 2–1 (1–1) e.e.o.

LONDON (Dagbladet): John Stones sov, Mario Mandzukic var våken, og slik gikk lille Kroatia til VM-finalen etter 26 år som selvstendig FIFA-godkjent fotballnasjon.

For tre år siden slo vi dem 2–0 på Ullevaal Stadion i EM-kvalifiseringen til Frankrike 2016.

Om fire dager spiller Kroatia VM-finale i Moskva.

HVA INNBYGGERE ANGÅR, er Kroatia en mygg og mindre enn Norge (fire millioner). Nå det gjelder ballspill, er de unike. Og derfor har Kroatia spillere i Real Madrid, Barcelona, Inter og Juventus, for å nevne noen arbeidsgivere.

Da er det plutselig ikke så overraskende at de skal spille VM-finale likevel.

SEMIFINALE: Fotballdommer Svein-Erik Edvartsen og forsker på straffespark, Geir Jordet, gjester Dagbladets VM-studio. Programleder: Nicolai Delebekk / Video: Stian Pedersen Vis mer

ENGLAND BURDE AVGJORT denne semifinalen da de var rolige, best og spilte med stor selvtillit den første timen. Sånn ble det ikke. De kunne avgjort det da John Stones heading (corner) midtveis i første ekstraomgang ble reddet på streken. Sånn ble det heller ikke. Men da kreftene så ut til å være brukt opp, eller var det plutselig frykten for å mislykkes som til slutt hjemsøkte Gareth Southgates unge mannskap, ble det gjort noen grove feil i egen boks.

Den første ga Kroatia 1–1 og ekstraomganger.

Den andre, som var mye verre fordi John Stones ikke reagerte i det hele tatt på ballen som ble headet inn bak ham, ga Kroatia seieren,

ENGLAND STO STILLE da enda en episk fotballkamp risset seg inn i den engelske fotballhistorien. I natt gråter hun nok en gang sine triste tårer etter enda et betydelig tap på fotballbanen. Så nær en historisk andre VM-finale, men egentlig ikke i nærheten likevel.

Det er England, det.

Kjempers fødeland og tårenes hjemland.

Splittet av Brexit og samlet av fotballandslaget.

FOTBALLKAMPER SOM DETTE, de største av de største. er selvfølgelig en mental utfordring. Det er ikke bare en fotballkamp. Det er sånt man sier fordi man ikke vet bedre. Det er en helt enorm fotballkamp. Men likevel, selv om du er påvirket av stress, press og kanskje også frykt for å mislykkes, er fotballen den samme.

Det handler om øyeblikkene som vipper kampen i den ene eller andre retningen.

En pasning, et løp, et skudd, en heading, en dødball, en dårlig markering – det som avgjør fotballkamper.

Fotballvirkelighetens prinsipper.

De som nok en gang avgjorde.

TIDLIGERE ENGLAND-UTGAVER har vært selvutslettende i jakten på suksess. England 2018 bestemte seg tidlig bare for å ha det gøy. De reiste til Russland uten press og stjerner. Når de kommer hjem er de helter som har gitt den nedkjørte og engstelige nasjonen en måneds glede.

FOR DET ER ikke nederlaget og forlengelsen av 52 år med smerte som blir greia etter dette mesterskapet. Det er framtida. Håpet England 2018 har gitt denne fotballgale nasjonen. For ikke å snakke om den gjenreiste selvtilliten. For i Russland er Englands løver blitt et fotballag å regne med igjen.

Det tenner et stort håp.

Et håp som tørker tårer.

DET HAR VÆRT levert mange utsøkte prestasjoner i dette mesterskapet. Ivan Perisics siste time mot England – de siste 30 minuttene i ordinær tid pluss begge ekstraomgangene – er en av de største. For da han først tok tak, begynte å bevege seg inn i Englands boks på det engelskmennene fryktet mest av alt, crossballer, snudde kampen totalt.

Kroatia, fordi også Luka Modric fant sin plass og begynte å kontrollere tempoet, ble dominerende

At England i det hele tatt fikk ekstraomganger, skyldes bare at Perisic hadde uflaks.

FOR FEM ÅR siden sa Per-Mathias Høgmo at Norges mål var bronse i Russland-VM. Da lo vi. Nå spiller en nasjon mindre enn oss om VM-trofeet. Nå smiler vi. Og forklaringen på det, i tillegg til utvikling av talent og hardt arbeid, hører jeg Kroatia-legenden Slaven Bilic forklare på ITV mens disse bokstavene skrives.

Det handler om det vi nordmenn ristet på hodet av for fem år siden.

Det handler om å drømme.