MISLYKKET FORSØK:  Valgkomiteens formann Arvid Sulland og de store særforbundene lykkes neppe med å begrense påtroppende idrettspresident Børre Rognliens mulighet til å beholde et sterkt sentralt idrettsforbund. Idrettstinget kommer sannsynligvis til å stemme fram et styrket Norges Idrettsforbund. FOTO: Morten Holm / Scanpix
MISLYKKET FORSØK: Valgkomiteens formann Arvid Sulland og de store særforbundene lykkes neppe med å begrense påtroppende idrettspresident Børre Rognliens mulighet til å beholde et sterkt sentralt idrettsforbund. Idrettstinget kommer sannsynligvis til å stemme fram et styrket Norges Idrettsforbund. FOTO: Morten Holm / ScanpixVis mer

Ennå plass til Erna og resten?

Norsk idrett har fått en status som bare bevegelsens mest utaktiske menn kan ødelegge,

DA den innerste sirkelen av den norske idrettsfamilien avholdt sin årlige galla på Hamar for et par måneder siden, var Høyres dronning Erna Solberg trivelig tilstede til langt på natt. Hun hadde det sikkert moro på fest, men slike markerte besøk hører også den kloke posisjoneringen til for en som snart kan bli statsminister i sportslandet Norge.

Han som har vervet i dag, er i hvert fall blitt merkbart mer sporty og trimmet i løpet av tjenestetida som statsminister. Sånt skal bare tale for Jens Stoltenberg, men spørsmålet er om idrettsfamilien selv skjønner hva som egentlig har skjedd med slektas nasjonale posisjon de siste tiårene mens den har økt i størrelse og innflytelse. Svaret kommer på idrettstinget denne helga.

FOR SAMTIDIG som idretten favner bredere kulturelt enn noen gang og lille Norge internasjonalt blir hyllet som selve supermakten på sport, er det sterke krefter innad i familien som ønsker å drifte idretten vår ganske annerledes. Til dette tinget foreligger det flere detaljerte forslag til endring av selve tingsammensetningen, for så i neste omgang å få kontroll over både den lovgivende og utøvende makten innen idrettsbevegelsen.

Dessverre finnes det ikke like konkrete forslag på hva denne nye makten skal brukes til. Det i seg selv er god grunn til å kikke de ulike forslagsstillerne i kortene, og spørre hvorfor det er nødvendig å forandre norsk idrett akkurat nå.

DET MEST RADIKALE forslaget kommer fra en nystartet interesseorganisasjon for de enkelte idrettsforbundene. Langt på vei er denne Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF) et organisert initiativ for å overta makten i idrettsbevegelsen. De store særforbundene prøvde det samme med en egen presidentkandidat på forrige ting for fire år siden og tapte; denne gangen er det selve tingsammensetningen de har konsentret seg om.

Rent prinsipielt mener særforbundene at de skal ha et 2/3 dels lovgivende flertall i norsk idrett fordi de hver for seg forvalter rettighetene til alle de ulike 54 idrettene. Underveis har deres talsmenn truet med å opprette sitt eget idrettsforbund hvis kravet ikke blir godtatt. Mot denne tankegangen står det tradisjonelle norske synet på idrett som et velegnet verktøy for ulike gode samfunnsformål enten det dreier seg om ungenes sosialisering, integrering av innvandrere  eller vår alles psykiske og fysiske helse.

Etter andre verdenskrig var det et kompromiss mellom disse hensynene som førte til en dels dobbelt organisering av idrettsbevegelsen med mer eller mindre landsomfattende særforbund pluss egne felles idrettskretser i hvert fylke. Nå er det altså innflytelsen til disse kretsene de enkelte idrettene ønsker å redusere.

OM DU SYNES dette organisasjonskartet begynner å bli komplisert, kan det i løpet av idrettstinget bli adskillig mer vrient å følge med. For en særidrett er såvisst ikke er en særidrett når det gjelder lysten til å overta styringen av hele norsk idrett. Der de store idrettene som fotball, håndball, friidrett og ski med en egen nasjonal struktur framstår selvbevisste, velger småidrettene helst fordelene ved det store fellesskapet. I tillegg foreligger det forslag om å gi de nye kommunale idrettsrådene direkte representasjon på tinget. Da må de som vil følge med i den nasjonale idrettspolitiske debatten skille mellom de langsiktige målene til både særforbundene, idrettskretsene og idrettsrådene for å skjønne hva som egentlig foregår.

Nettopp det å sikre fellesskapet muligheten for innsyn, er kanskje det beste argumentet for å beholde dagens helhetlige idrettsbevegelse. Siden norsk idrett på alle plan delvis er betalt av oss alle gjennom stat, fylke eller kommune, er driften også et felles anliggende. Det er årsaken til at dette tinget kommer til å vedta et politisk dokument der visjonen er at "alle mennesker gis muligheten til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov".

NÅR ALLE SOM DELTAR skal være like viktige uansett prestasjonsnivå, blir det vrient å overlate makten til særinteresser. Det er ikke bare festtalene som omtaler norsk idrett som en stor nasjonal dugnad. Landet rundt fungerer bevegelsen slik i hverdagen også, og må fortsatt organiseres etter denne virkeligheten.

I hvert fall om den vil ha med Erna, Jens og resten av Norge på festen.