Er denne gamle mannen for vill?

Du skal ha mer enn en god grunn for å kritisere Nils Arne Eggen for naiv angrepslyst.

STORE SKO Å FYLLE: Det er litt for mye historisk RBK-suksess til å kritisere Nils Arne Eggen for å angripe for ivrig. Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET.
STORE SKO Å FYLLE: Det er litt for mye historisk RBK-suksess til å kritisere Nils Arne Eggen for å angripe for ivrig. Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET.Vis mer

||| LEVERKUSEN (Dagbladet) Selvsagt måtte kritikken mot Nils Arne Eggens mulig overmot i Champions League-tapet mot FC København forleden utstyres med en unnskyldning:

- Det er vanskelig å være problematiserende mot en av norsk fotball største helter, skrev Dag Riisnæs, sjef for Fotballforbundets trenerutdannelse på fotball.no, etter at han tydelig hadde gitt Eggens dristige taktikk skylden for Rosenborgs sammenlagtap mot de danske mesterne.

Uansett det faglige innholdet i innvendingene mot den høye risikoen i trøndernes internasjonale spill, er det en bra tilnærming når du skal gå Nils Arne Eggens Europa-eventyr med RBK etter i sømmene.

FOR den innsatsen framstår fortsatt som et eventyr, og det måtte en Eggen til for å gjøre dette uvirkelige virkelig. Da blir det uansett fotballskoleriktig tilnærming litt bakpå å koble RBK-veteranens viltre angrepssinn til faglig naivitet.

Det grunnleggende naive i Nils Arne Eggens fotballsyn lå jo i troen på at en ressursfattig norsk fotballtradisjon i det hele tatt kunne kvalifisere for å spille mot de beste klubbene i Europa. Det var kraften i denne overbevisningen som på veien dro med seg spillere, klubbledere og en klok medtrener Bjørn Hansen slik at det til slutt ble en selvfølgelighet at Lerkendal, Champions League og sure høstkvelder var norsk fotballs hellige treenighet.

Hvordan er det da mulig å angripe det samme fotballsynet for naivitet?

GANSKE enkelt ved å si at denne ambisiøse fotballen er foreldet:

- Nesten ingen trenere i internasjonal toppfotball ville ligget igjen med Rade Prica og Trond Olsen på topp, og med Steffen Iversen joggende bak dem når motstanderne angriper. De tre resterende på midten får alt for store rom, og de løp seg i hjel uten å vinne ball, påpekte Riisnæs i kritikken, før han satte FCK-kampen inn i fotballens store utviklingsbilde.

På ti, tolv år er visst internasjonal fotball blitt noe ganske annet. Ikke minst når det gjelder motstandernes evne til å forsvare seg mot det lille vi har av norske taktiske spesialiteter.

TIL EN VISS GRAD er denne observasjonen riktig. Vekslingen mellom det å angripe og det å forsvare seg er blitt strammet til, mens det totale tempoet er presset et par hakk oppover. Begge deler så mye at våre to historiske topptrenere, Egil Drillo Olsen og Nils Arne Eggen, sannsynligvis rent fysisk har vansker med å holde følge fra sine dårlige utsiktsplasser på trenerbenken.

Men det gamle, slitne øyne ikke får med seg alt av underveis, kan gamle hoder fortsatt rette på.

Som for eksempel selve innstillingen til det å spille internasjonalt. Eller som Eggen krystallklart minnet om på pressekonferansen i går kveld:

- Hvis du ser så mye på motstanderne at du mister fokus på ditt eget spill, er du i lengden nødt til å tape.

I LENGDEN har Nils Arne Eggen vunnet gjennom å angripe.

Seinere denne uka kommer samtaleboka til nettopp Drillo og Eggen der de trekker linjene mellom hverandres sportslige suksess. En rød tråd i den framstillingen er erkjennelsen av at fotballresultat over tid uansett reflekterer antall målsjanser.

I Nils Arne Eggens billedrike språkbruk blir det omtrent det samme som at det lønner seg å kjøpe flest mulig lodd for å vinne, og loddene for ham er sjansene som all angrepslysten skaper. Seinest i det tilsynelatende taktiske kavet i returoppgjøret mot FCK ga denne offensive innstillingen Rade Prica vinnerlodd helt fra kampstart, pluss en ekstratrekning til Roar Strand i sluttsekundene.

Akkurat da var Eggen bare en magisk keeperhånd og en skjelvende tverrligger fra å kunne hovere mot alle kritikerne, men jeg tror egentlig ikke at han ville ha brukt den anledningen. Det eneste han ville ha påpekt i erkjennelsen av danskenes spillemessige overlegenhet, var at det uansett lønner seg å ha et tydelig eget offensivt spill som ikke justeres bort for å stoppe eventuell storhet hos motstanderne.

DET er derfor det kommer en offensiv RBK-utgave på BayArena også i kveld selv om den defensive løpskraften i midtbaneleddet er bedret i forhold til lagoppstilingen i København:

- Skal vi spille i Europa, må vi skape trøbbel for motstanderne, lyder Eggens enkle postulat.

Sett tjue år i etterkant er han tross alt den eneste i norsk klubbfotball som har fått til akkurat det.

Da er det like greit for eventuelle nye kritikere å beholde virkelighetsforståelsen og den medfølgende unnskyldningen før de gyver løs på RBKs angrepslyst.

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.