Er det plass til seks store i lille Norge?

I Nederland er det tre store og i England er det fire.

(Dagbladet.no) Som jeg forstår det er det i år snakk om intet mindre enn «Seks store» i norsk fotball: Viking, Brann, Vålerenga, Lillestrøm, Stabæk og Rosenborg.

Som jeg også forstår det er det fire flere enn for eksempel i Skottland (Celtic og Glagow Rangers) og tre flere enn i Nederland (Ajax, PSV og Feyenoord) - for å nevne et par nasjoner som i alle fall ikke er dårligere enn oss. I verdens beste liga, den engelske, er det bare «Fire store».

I det hele tatt; det er imponerende med slik bredde i toppen. Spørsmålet er bare; i toppen av hva?

DEN FØRSTE SERIERUNDEN svekket knapt nok inntrykket av at de seks er best i Norge, selv om én av dem, Lillestrøm, ble rundspilt på hjemmebane av Tromsø. Men etterpå konstaterte lagets kaptein, Vidar Riseth at «vi var det klart beste laget i første omgang».

Hvis Lillestrøm var det, 1-6 i sjanser til tross, er det ikke rart at de «Seks store» er så store heller - i Norge. Hvor sannsynlig er det at vi har større bredde i toppen enn de aller, aller fleste andre fotballnasjoner i Europa, deriblant samtlige (med et mulig unntak for Sverige) det er naturlig å sammenligne med?

Vi kan ikke mase om «nivået» etter hver eneste serierunde, men like fullt må vi være klar over at det er en betydelig risiko for at Keiseren spaserer oppover hovedgata temmelig tynnkledt, helg etter helg, ivrig kommentert av skredderne i TV 2 som for det meste er meget imponert over de nye klærne.

SÅNN HAR DET i grunnen alltid vært; vi levde lenge på hvert skippertak på 60-tallet, vi innrømmet aldri at bronselaget i 36 deltok i det som allerede da var blitt et b-mesterskap og vi ble alle fryktelig fornærmet den gangen Kjell Schou Andreassen forklarte en tilsynelatende feiende flott cupfinale med «svakt forsvarsspill».

Men det er fotball; spill og motspill, forsvar mot angrep. Dårlig motstand kan være like nyttig som gode prestasjoner i eget lag, og dårlig forsvarsspill har alltid vært like underholdende som godt angrep.

Er det plass til seks store i lille Norge?

Det er merkelig hvor flinke vi er til å gjøre oppmerksomme på de angivelige svakhetene hos motstanderne i landskamper, men langt på vei ser bort fra det i norske seriekamper. Med hvilken rett kan vi forlange at vi, den lille fotballnasjonen Norge, skal feie over lag som Wales og Montenegro, samtidig som vi lar oss blende av prestasjonene i Tippeligaen?

DE UTENLANDSKE STJERNENE i ligaen vår kommer fra andre store fotballnasjoner som Slovakia og Island, hvis de ikke er vraket fra det svenske landslaget. Trenerne må være av de yngste, minst erfarne og dårligst utdannede i hele Europa, for å si det rett ut, men dog uten å kunne belegge det fordi jeg aldri har sett noen sånn sammenligning, i tillegg til at vi er i den situasjon at én dominerende TV-kanal har kjøpt hele festen, og dermed naturligvis er nødt til å forsøke å holde liv i den.

Norsk fotball blir antagelig aldri noen storhet i internasjonal sammenheng, men vi deltok tross alt ganske hyppig i sluttspill med landslaget i en periode, og ett år hadde vi to lag med i Champions League: Rosenborg og Molde. Jeg er ganske sikker på at det Molde-laget holdt høyere nivå enn noen av dagens, som jeg tror også et annet av de nest-beste lagene på 90-tallet, Bodø/Glimt, gjorde.

På det grunnlaget skal det bli spennende å følge kampen om seriemesterskapet. For ett av lagene kommer nok til å vinne, til slutt.

MATCHVINNER I STAVANGER: Jone Samuelsen scoret kampens eneste mål da Viking slo Strømsgodset i åpningskampen. Siddisene er av mange tippet til topps i år. Foto: ALF OVE HANSEN/SCANPIX
MATCHVINNER I STAVANGER: Jone Samuelsen scoret kampens eneste mål da Viking slo Strømsgodset i åpningskampen. Siddisene er av mange tippet til topps i år. Foto: ALF OVE HANSEN/SCANPIX Vis mer
SATT LANGT INNE: Fredrikstad kom tilbake to ganger, men med målkåte Thorstein Helstad på laget sikret Brann seg til slutt seieren.
KOMMENTERER: Otto Ulseth kommenterer Tippeligaen på Dagbladet.no.