Er dette virkelig et norsk VM-håp?

Siden 2000 er hele 198 VM og OL-medaljer i friidrett vunnet av dopingdømte utøvere. Nå kan vi få vår.

ET UKLOKT VM-UTTAK:  Denne saken gjelder ikke Erik Tysses påståtte skyld eller uskyld; bare gjeldende dom. Derfor burde ikke norsk idrett  latt seg representere i friidretts-M i Moskva med en dopingdømt utøver. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.
ET UKLOKT VM-UTTAK: Denne saken gjelder ikke Erik Tysses påståtte skyld eller uskyld; bare gjeldende dom. Derfor burde ikke norsk idrett latt seg representere i friidretts-M i Moskva med en dopingdømt utøver. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

KAPPGJENGEREN Erik Tysse håper på medalje når friidrett-VM starter om noen dager. Som toppidrettsutøver med store treningsdoser og gode internasjonale resultater denne sesongen må han rent personlig få lov til det. Spørsmålet er om norsk idrett også skal satse på en slik medalje.

Her er det ikke lett å få svar. Der det under bråket med det siste årets dopingavsløringer ikke var måte på hvor tett norsk idrett ønsket å bygge forsvarsverket sitt mot juks, er det nå merkelig stille rundt Erik Tysses VM-start.

Siden Tysse ble tatt ut til VM for to uker siden, er vår egen bruk av en dopingdømt utøver på landslaget hverken blitt åpent diskutert eller problematisert av ellers profilerte dopingmotstandere som idrettspresident Børre Rognlien, generalsekretær Inge Andersen eller friidrettspresident Svein Arne Hansen. Bare friidrettens sportsjef Ronny Nilsen forteller til Bergens Tidende i dag at han forstår at det ikke vil bli full jubel om Tysse innfrir sitt eget medaljehåp.

Denne stillheten rimer dårlig med de samme idrettsjefenes engasjement for en ren sport.  For ikke å snakke om friidrettens åpenbare dopingutfordringer.

DET snakker altså våre egne idrettsjefer vanligvis gjerne om. Norge er blant de landene som har presset på for å forlenge førstegangsstraffen for grov dopingsvindel fra to til fire års utestengelse. Denne regelendringen blir sannsynligvis vedtatt seinere i høst under revisjonen av idrettens internasjonale lovverk; den såkalte WADA-koden. Med den nye regelen ville EPO-dømte Tysse fortsatt vært under soning og uaktuell for VM i Moskva.

Spørsmålet er altså hvordan vi oppfører oss i våre nasjonale dopingsaker i påvente av denne revisjonen. Der var idrettspresident Rognlien tydelig under Tysse-debatten i fjor sommer på at den dømte kappgjengeren etter ferdig soning måtte få delta i London-OL. Idrettspresidenten mente at han ikke hadde ikke noe lovverk til å reagere annerledes.

Det har han fortsatt ikke. Derimot mye mer trist erfaring med at et regelverk alene ikke holder norsk toppidrett fri for doping.

SLIK kan ikke en VM-plass for en dopingdømt norsk utøver isoleres til å være et rent juridisk spørsmål. De siste tiårenes nesten allmektige dopingvelde i sykling og friidrett viser at det ikke holder å overføre storsamfunnets alminnelige rettsprinsipper til spørsmålet om hvem som skal få lov til å leke med hvem. Denne triste sportshistorien gjør det nødvendig å vise nasjonale holdninger i påvente av internasjonale regler.

Det var nettopp her et samlet norsk toppidrettsmiljø totalt sviktet under fjorårets behandling av Erik Tysses dopingstraff. Stikk i strid med den opprydningen vi alltid har krevd rundt utenlandske dopingmiljøer, valgte vi i praksis å gi vår egen utøver treningshjelp under soningen.

Så sendte vi ham rett til London-OL for å konkurrere for Norge uten særlig omtanke for alle de gangene vi selv har kritisert at utenlandske dopingdømte konkurrenter har vært på farta igjen etter to års kjapp soning.

ETTER denne fadesen ble Idrettsforbundet etter hvert presset til å stenge Olympiatoppen for alle utøvere, trenere og ledere med dopingtilknytning, samtidig som Friidrettsforbundet korrekt fulgte opp ved å utelukke Erik Tysse fra landslaget. Da blir det vrient å skjønne hvorfor Tysse nå likevel får gå for Norge i VM.

For mer enn noen gang trenger internasjonal friidrett nasjonale idrettsjefer som tar konsekvens av sine uttalte antidoping-holdninger. Siden 2 000 har hele 198 VM -og OL-medaljer i friidrett blitt vunnet av utøvere med en dopinghistorie. Det gjør denne sporten til en ny versting i den klassen for svindlere som syklingen tidligere dominerte, og gir i seg selv et utfordrende spørsmål til oss alle inkludert ledelsen av toppidretten:

•• Hvorfor skal Norge prøve å ta en VM-medalje med en dopingdømt utøver?