Eli Irene Husum deler sine innerste og mørkeste tanker fra tiden da spiseforstyrrelsene begynte å prege henne som en av Norges mest lovende langrennstalenter tidlig på 1980-tallet.

- Jeg brukte avføringsmidler og sultet meg selv. Jeg brukte mat for å roe meg. Jeg sto opp på natta og spiste. Det var et sykt spisemønster. Jeg fikk et veldig dårlig selvbilde. Jeg ville bli tynn og gå fort på ski, men jeg klarte det ikke, forteller Husum.

Framtida hennes hadde sett så lys ut.

Eli Irene var et supertalent i langrenn da hun som norgesmester ble tatt ut på juniorlandslaget i 1982/83.

En spesiell tanke var i ferd med å feste seg i toppen av norsk kvinne-langrenn: Tanken om at færre kilo ville gi bedre resultater.

Men de ante ikke konsekvensene av å tyne vekta på den måten de gjorde.

- Jeg husker lagvenninner som gikk veldig mye ned i vekt og ble råtynne. Jeg kjente på at det burde jeg også klare. De landslagsjentene som ikke var syltynne fra før; de ble tynne, forteller hun.

- Kiloene forsvant

Husum snakker for første gang åpent om spiseforstyrrelsene sine. Selv om Husum trodde at hun var alene om det på landslaget der og da, var hun ikke det.