Norsk gullrush i Ski-VM 2019

Erna har utropt seg selv til gratulasjonsminister. Snart er det bare Norge som bryr seg om VM

Tolv dager i Seefeld har gitt Norge en overdose i nasjonal indremedisin. Vi er overlegent best i verden i en idrett nesten ingen andre bryr seg om.

LYKKEGULLET NR. 13: Han Christer Holund vinner femmila og Norges trettende VM-gull i Seefeld. Nasjonen er i ekstase. Statsministeren vår har utropt seg selv til gratulasjonsminister og alle hjerter gleder seg. Bortsett fra de utelandske. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
LYKKEGULLET NR. 13: Han Christer Holund vinner femmila og Norges trettende VM-gull i Seefeld. Nasjonen er i ekstase. Statsministeren vår har utropt seg selv til gratulasjonsminister og alle hjerter gleder seg. Bortsett fra de utelandske. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

I PYEONGCHANG TOK Norge medaljehøsten til et vanvittig historisk nivå og kom hjem fra OL i Sør-Korea som beste nasjon med 39 medaljer. Da lurte alle på hva vi driver med. Fra Seefeld kommer Norges utøvere i nordiske grener hjem med 25 medaljer.

Da er det ikke rart, slik også langrennssjef Vidar Løfshus litt trist må innrømme, at flere av de andre nasjonene tror vi jukser.

DET BLE KONKURRERT i 22 forskjellige øvelser i Seefeld. Norge vant 13 av dem og tok 12 andre medaljer (5 sølv og 7 bronse) ut over det.

For rødt, hvitt og blått er det bedre enn noen gang i et Ski-VM.

I et historisk internasjonalt perspektiv er det bedre enn noen annen nasjon noen gang har gjort i et VM i nordiske grener.

AV DE 60 nasjonene som på sitt vis har deltatt i Ski-VM 2019 vant bare Tyskland (6), Sverige (2) og Polen (1) gull ut over Norge. Det er 6,6 prosent av deltakernasjonene. Av de samme nasjonene vant 12 av dem medaljer. Det er 20 prosent. Og mens vi nordmenn feirer i tolv dager til ende sammen med kongehuset og vår selvoppnevnte gratulasjonsminister (statsministeren), er det knapt noen andre som byr seg.

Jo bedre Norge er, jo mindre blir langrennssporten.

MED 10 AV 12 langrennsgull til Norge er det oss mot de svenskene jentene (to gull) og røkla. Ingen andre enn vi nordmenn liker det. I Falun 2015 vant Norge utenkelige ni gullmedaljer i langrennsøvelsene, i Lahti 2017 var vi litt mer beskjedne med sju. Fra Seefeld reiser vi hjem med ti. Og på toppen av det hentet kombinertgutta hjem to gullmedaljer, den individuelle for første gang på 18 år, og lagkonkurransen for første gang på 14 år.

I tillegg vant Maren Lundby Norges første hopp-gull for kvinner.

Mens jentene som lag vant en historisk bronsemedalje.

VI ER MED andre ord ikke litt bedre enn Falun 2015 (11-4-5) og Lahti (7-6-5). Vi er mye bedre. Det går elvfølgelig ut over de andre. For fire år siden ble gullmedaljene fordelt på seks nasjoner, mens 14 vant medaljer. For to år siden var spredningen 6/12. Og nå ble det 4/12, der Norge stakk av med 25 av de 22 konkurransenes 66 medaljer.

I det bildet er det verd å merke seg at ni av øvelsene er lagkonkurranser, der en nasjon bare kan vinne ni av de 27 medaljene som deles ut.

Norge vant åtte medaljer i lagkonkurransene – fire gull, to sølv og to bronse.

I NORGE ER Ski-VM en nasjonal begivenhet der landet gjerne står stille når de store langrennsøvelsene pågår. Går det bra, og det gjør det jo alltid, får vi våre doser av nasjonal indremedisin. I resten av verden, med beskjedne unntak som Sverige, Finland og Russland, er det knapt noen som bryr seg når det skjer ting på langrennsstadion.

I Mellom-Europa og Japan er det først og fremst skihopping som gjelder, dernest kombinert.

Skriver aviser og nettsteder om langrenn er det mest notiser og resultater.

Therese Johaug og Johannes Høsflot Klæbo, hva så?

Who cares?

NORGES DOMINANS OG massive overlegenhet marginaliserer langrennssporten. Det er et kjent problem. Jo mer vi vinner og jubler, jo færre er det som bryr seg utenfor A/S Steinrøysa. Det er selvfølgelig ikke vårt problem, man konkurrerer jo for å være best og vinne, men paradokset det bærer med seg kan bli det.

Jo mer jubel utøverne våre forårsaker, jo mer marginaliserer de sin egen idrett i det internasjonale bildet.

VIDAR LØFSUS SER selvfølgelig det og, men skynder seg å legge til at langrennssporten, i kjølvannet av den siste dopingavsløringen, har større problemer enn Norges dominans. Det har han rett i. Uten troverdighet er sporten ingenting. Men uten nødvendig bredde er VM på ski de facto snart synonymt med et NM på ski.

Det har utlendingene rett i.

FØR VM SA Theres Johaug at det ikke bare er å hente medaljer i et VM. Det er til å forstå. En svensk kommentar gjorde seg til uvenner med alle da han skrev at det var den dårligste bløffen han hadde hørt på lenge, kanskje noen gang. Det var også til å forstå. Og med fasit i hand, selv om jeg hater å være enig med en svenske, bør norske langrennsløpere forstå hvordan resten av verden opplever konkurranseforholdet.

Det er kanskje ikke bare å gå ti, femten, tretti eller femti kilometer å hente hjem et VM-gull.

Men du må være norsk VM-deltaker for ikke å forstå at det ser sånn ut.