Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Et angrep til å lære av

For Bjørge Stensbøl har grunn til å advare mot utviklingstrekk i norsk toppidrett.

GAMMEL SUKSESS: Bjørge Stensbøls angrep på etterfølgerne i norsk toppidrett er mer enn et takk for siste etter fiaskoen med Tromsøs OL-søknad. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix
GAMMEL SUKSESS: Bjørge Stensbøls angrep på etterfølgerne i norsk toppidrett er mer enn et takk for siste etter fiaskoen med Tromsøs OL-søknad. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix Vis mer

||| ALL TING var ikke så mye bedre i norsk toppidrett under Bjørge Stensbøl, men forskjellen på resultater før og etter våren 2004 er likevel så stor at dette er til å snakke om.

Det er akkurat det Stensbøl selv gjør i sin nye bok «Makten og æren». Noen vil behendig antyde at det er gjort for at den tidligere toppidrettssjefen skal sitte igjen med nettopp hele æren for den norske idrettsrevolusjonen fra 1990-tallet, men slikt prat kommer helst fra de som vil beholde makten.

Det er den makten som utfordres i sluttkapittelet i denne boka.

DER advarer Bjørge Stensbøl mot norsk fiasko i mange OL framover på bakgrunn av den bevisste maktforskyvningen som er skjedd i toppidretten. Der Olympiatoppen i hans tid som sjef mer og mer evaluerte, kontrollerte og direkte styrte de enkelte særforbundene fram mot sterke resultater, har etterfølgeren Jarle Aambø valgt en profil som toppidrettssjef som gir lederne i de enkelte idrettene langt friere spillerom.

- Fra sidelinjen opplever jeg allerede i dag at Olympiatoppen er i ferd med å bli et gissel for de store særforbundene, skriver Stensbøl, som mener at denne utviklingen raskt fører norsk olympisk idrett tilbake til forfallet i 1980-årene da honorære ledere bare var på tur i OL mens den norske toppidretten til daglig ble styrt av mer eller mindre kompetente styremedlemmer i de ulike grenene:

Stensbøl frykter at Olympiatoppen nå bare blir et serviceorgan, og skriver at det da er like greit å legge ned hele dette sentrale styringsapparatet og heller overføre tilsvarende midler direkte til særforbundene:

- Nettopp slik enkelte forbund ønsker, men ikke tør si høyt, hevder han i boka.

FOR dette er et røft oppgjør med de store særforbundene som under Aambøs adskillig mykere sjefslinje tidvis har brukt den nye friheten til å være seg selv nok.

I regnskapet over olympiske medaljer og poeng har det foreløpig gitt liten gevinst. En kritisk Stensbøl minner om at sist vinter-OL i Torino egentlig var enda dårligere enn de lekene i Calgary i 1988 som startet den norske idrettsrevolusjonen. Likevel ble det ingen stor debatt i etterkant. Dette til tross for at Torino-fiaskoen i tid faller sammen med generelt svakere resultater i tradisjonelle norske vintergrener som langrenn (bortsett fra sprint), skøyter og hopp, samt den manglende bredden i alpint.

Også i sommerøvelsene ser Stensbøl den samme negative utviklingen til tross for et par sterke enkeltresultater. Det er bakgrunnen for at han etterlyser en mer tydelig Olympiatopp som går inn i enkeltidrettene for å styre trenings -og utviklingsprosessene tidligere. I en internasjonal konkurranse der stadig flere land bruker mer penger for å løfte toppidretten sin, er Norge i steden i ferd med å legge bort suksessverktøyet fra gullalderen.

Om Olympiatoppen får enda mindre makt til å gripe inn overfor særforbundene, er Stensbøl ikke i tvil om utfallet:

- Da vil nedturen bli lang og tung for norsk toppidrett, skriver han.

DET er her debatten som kommer til å følge denne boka, ikke må spore over i en sammenligning mellom forskjellen i lederstilen til Bjørge Stensbøl og Jarle Aambø. Når Aambø tror han kan oppnå de samme resultatene med en smidigere og mer forsiktig tilnærming, er det i utgangspunktet greit nok. I flere viktige verdidebatter i norsk idrett har han vist at han står for holdninger som gjør det lett å være stolt av de resultatene våre beste idrettsutøvere oppnår. Det gjør Jarle Aambø langt på vei til en god sjef.

Om resultatene i seg selv holder til fornyet tillit avgjøres bare dels i Vancouver. Ingen olympisk medaljestatisikk kan alene bestemme om toppidretten vår er bra nok. Her gjelder det samme helhetskravet som har vært stilt til utøverne gjennom gullalderen. Så lenge den beste idretten på norsk stort sett finansieres av fellesskapet, er det ikke nok bare å vinne. Kravet til suksess ligger like mye i hvordan norske utøvere blir gode eller i hvilke øvelser de presterer.

DET siste er et enda bedre argument for en sterk Olympiatopp enn de medaljestatistikkene Bjørge Stensbøl referer til i boka si. Poenget er uansett å følge opp de advarslene han kommer med.

Såpass fortjener mannen som mer enn noen andre har gjort det typisk norsk å være god.