EKSTRAORDINÆRE: Barcelonas Generacion del '87 blir sett på som et av de beste ungdomslagene opp gjennom historien. Her er Lionel Messi med den berømte masken han spilte én omgang med i en finalekamp. Cesc Faabregas (nummer to fra høyre øverst) og Gerard Pique (nummer tre fra venstre øverst) er også på bildet. Foto: FourFourTwo
EKSTRAORDINÆRE: Barcelonas Generacion del '87 blir sett på som et av de beste ungdomslagene opp gjennom historien. Her er Lionel Messi med den berømte masken han spilte én omgang med i en finalekamp. Cesc Faabregas (nummer to fra høyre øverst) og Gerard Pique (nummer tre fra venstre øverst) er også på bildet. Foto: FourFourTwoVis mer

Barcelonas 87-generasjon

Et av tidenes beste ungdomslag: - Utrolig talentfulle

Barcelonas 87-generasjon, med Gerard Pique, Cesc Fàbregas og Lionel Messi i spissen, var noe helt spesielt.

(FourFourTwo): Halv åtte fredag morgen den 4. juni 1976, endret Sex Pistols verden. I Manchesters Lesser Free Trade Hall produserte punkrockbandet en konsert som var så legendarisk at alle som var til stede kunne skryte av at de fikk oppleve øyeblikket.

Konserten skal ha inspirert noen av byens unge menn til å starte band som Joy Division, New Order, Buzzcocks, The Fall, The Smiths og Simply Red. Hele bøker har blitt viet til Manchesters musikalske åpenbaring denne kvelden.

Hvor mange som faktisk var til stede på konserten er uvisst, men tallet skal ligge på rundt 40 stykker. Det er nok ikke like mange som kan påstå at de var vitne til fotballens tilsvarende minneverdige øyeblikk.

Totalt overlegne

I 2002/03-sesongen feide Barcelonas U15-lag all motstand til side, gikk ubeseiret gjennom ligaen og vant den katalanske og spanske ligatittelen, i tillegg til Copa Catalunya. Likevel er det tusenvis som hevder de har sett det som potensielt er det beste ungdomslaget som noensinne har spilt sammen.

Glem Xavi og Andrés Iniesta sammen på La Masia, eller den berømte 92-klassen i Manchester United. Det er Barcelonas Generacion del '87 som er favoritten blant hipsterne når det gjelder tidenes ungdomslag. Hvorfor? Tre navn: Gerard Pique, Cesc Fàbregas og Lionel Messi.

En varm lørdag tilbake i 1997 møter den tidligere Barcelona-visepresidenten Amador Bernabeu opp på åpningskampen for ungguttene med sitt ni år gamle barnebarn.

- Han heter Gerard, sier han til Albert Benaiges, en god venn og en av Barcelonas mange ungdomstrenere.

- Får høre hva du mener om ham.

To timer seinere kom Bernabeu med svaret:

- Gutten er en maskin.

Det tok ikke lang tid før Gerard Pique fikk selskap av en annen talentfull niårig midtbanespiller fra Arenys de Mar, en liten by 45 minutter unna kysten til Barcelona.

Så god var Cesc Fàbregas, at treneren til den lokale klubben Mataro nektet å ta ham ut til kamper mot Barcelona i et desperat forsøk på å gjemme ham fra storklubbens speidere.

Det varte ikke lenge.

GJORDE KARRIERE I ENGLAND: Cesc Fabregas. Foto: AFP PHOTO/CHRIS YOUNG/NTB Scanpix
GJORDE KARRIERE I ENGLAND: Cesc Fabregas. Foto: AFP PHOTO/CHRIS YOUNG/NTB Scanpix Vis mer

Messi på plass

Desember 2000 falt den siste puslespillbiten i Generacion del '87 på plass. «Jeg, Charly Rexach», skrev den tidligere spissen på baksiden av en serviett, etter å ha sett en liten argentiner prøvespille i fem minutter, «under mitt ansvar som teknisk direktør i FC Barcelona, og til tross for at det er noen som er imot det, vil signere spilleren Lionel Messi, forutsatt at vi betaler den summen som er avtalt».

Lionel Messi kom fra argentinske Rosario og sleit med å integrere seg, samtidig som han hadde problemer med en ankel og selve registreringen. Han spiste og trente med lagkameratene på La Masia - huset hvor de fleste akademispillerne fra utsiden av byen oppholdt seg - men bodde med sin far, Jorge, i en leilighet i skyggen av Camp Nou, på Gran Via de Carles lll.

- Vi tenkte han var stum, har Ces Fabregas seinere uttalt.

- Helt til han plukket opp ballen med beina, da tvilte vi ikke lenger på ham, skjøt Gerard Pique inn.

Messi kaller fortsatt midtstopperen for «el amo» (sjefen), for det var ofte Pique som var sjefen på banen. Etter hvert kom Messi ut av skallet sitt, noe som var særlig tydelig under den prestisjefylte Maestrelli-turneringen i Italia - hans første med Barcelona.

Lagets fire kapteiner - Fabregas, Pique, Marc Valiente og Victor Vazquez - tullet alltid med det nyeste medlemmet av troppen, som en slags velkomsthilsen.

- Da vi ankom hotellet, hadde Messi tatt med seg PlayStation og dro på rommet med Cesc, som han var romkamerat med, sier Vazquez, lagets spiss og mest kreative spiller etter argentineren.

- Pique bestemte seg for å ta ut alt av rommet hans, som om det hadde vært innbrudd. Vi gikk ned for å spise middag og Gerard ankom seint siden de hadde tømt det.

- De tok ut senga, PlayStation, bagen - bokstavelig talt alt. Etter at vi hadde spist, dro alle opp på rommene sine og Cesc og et par andre spillere filmet at Messi gikk inn på sitt rom. Han ble sjokkert. Ansiktet hans var som et bilde! Han visste ikke hva han skulle si, fordi han var en ganske sky gutt, så han tok bare hendene til hodet. Så sa vi at det var noe vi gjorde mot alle de nye spillerne. Han åpnet seg virkelig opp etter det, sier Vazguez.

På slutten av turen, etter at Barcelona hadde slått Parma i finalen, var det Messi som slo vitser.

- Etter det var han helt annerledes, sier midtbanespiller Julio de Dios til FourFourTwo.

- Han slo vitser, og jeg tror han fikk hevn på Pique med en spøk. «Nå har Messi ankommet!» pleide vi å si, og klappet ham på ryggen. Fra det øyeblikket ble han en del av oss. Vi var en brødregjeng, sier han.

LEKEN: En ti år gammel Lionel Messi leker seg med ballen. Foto: FourFourTwo
LEKEN: En ti år gammel Lionel Messi leker seg med ballen. Foto: FourFourTwo Vis mer

Kameratgjeng som vant alt

Det var på U14-laget til Cadete B 2001/02-sesongen at laget virkelig begynte å blomstre, ved å bruke 3-4-3-formasjonen som ble innført av Johan Cruyff, som ble brukt da Barcelonas drømmelag vant sin første europeiske cupfinale i 1991/92.

- Det var så mye talent i det laget, erindrer Julio de Dios.

- Valiente var så rolig i forsvaret, Toni Calvo var en høyreving med skikkelig fart, Sito Riera spiller nå i den polske toppdivisjonen, mens Franck Songo'o hadde skikkelig talent og Victor Vazquez sannsynligvis var den mest tekniske spilleren, sier han.

- Men du kunne se at Messi, Cesc og Pique hadde noe som resten av oss ikke hadde - et ekstra «pluss», uten tvil. Vi slo til og med lag som var eldre enn oss med sju eller åtte mål.

Den sesongen vant Barcelona den regionale ligaen (Preferente Catalana) foran Espanyols Cadete A. Det var første gang at et ungdomslag som spilte over sin aldersgruppe klarte den bragden. Kontinuitet, i tillegg til talent, var vitalt.

- Vi hadde et lag som var så godt samspilt, og alle trenere hadde samme filosofi, forklarer Victor Vazguez, som nå spiller sammen med Sebastian Giovinco for MLS-klubben Toronto.

- Jeg begynte da jeg var 12 år under Rodolfo Borrell, og han, Albert Benaiges og Tito Vilanova var gentle de la casa (folk av huset). Det gjør alt mye lettere, fordi ingenting endrer seg fra år til år så du vet nøyaktig hva som forventes av deg.

Til slutt døde Vilanova - Barcelonas tittelvinnende manager fra 2012/13-sesongen - som følge av kreft i 2014, i en alder av 45 år. Han hjalp spillerne til å få et vinnerinstinkt, til tross for at de vant de fleste kampene på enkleste vis.

- Jeg husker en kamp hvor vi ledet 3-0 etter tre minutter, har Vilanova uttalt til forfatter Marti Perarnau i boka «The Champions' Way: From La Masia to Camp Nou».

- Det er nesten umulig, matematisk. Jeg snudde meg til assistenten og sa: «Hva forteller vi dem nå? Hva kan du si i pausen når de leder 8-0?»

FIKK KREFT: Tidligere Barcelona-trener Tito Vilanova. Foto: REUTERS/Gustau Nacarino/NTB Scanpix
FIKK KREFT: Tidligere Barcelona-trener Tito Vilanova. Foto: REUTERS/Gustau Nacarino/NTB Scanpix Vis mer

Fant motivasjon

Selvforbedring ble nøkkelordet. Høy, atletisk og med en fantastisk teknikk, var Pique den type forsvarer som Barcelona sjeldent produserte, men det var et problem: han var forferdelig i lufta. For å si det enkelt, han trengte aldri å heade ballen fordi han trengte nesten aldri forsvare seg.

Gjennom hele 2001/02-sesongen til Cadete B, utøvde Pique et spesialtilpasset program hvor han trente på headinger - stillestående eller med tilløp, med eller uten flere hindringer eller forsvarsspillere, og det var til og med noen benker i veien som han måtte manøvrere seg rundt - helt til han var like dominerende i luftrommet som han var med ballen i beina.

- Vi visste hva som var forventet av oss, forklarer Victor Vazquez til FourFourTwo.

- Vi slappet aldri av, fordi det store målet var å komme med på førstelaget. Kampdagen var alltid det beste tidspunktet i uka, fordi vi fikk muligheten til å spille mot folk vi ikke kjente til og kunne vise hvor gode vi var.

- For å gjøre det, måtte de jobbe utenfor banen også, på Leon Xlll, skolen som alle på La Masia gikk på.

- Jeg skal ikke lyve: å studere var det siste alle ønsket å gjøre, sier Julio de Dios til FourFourTwo, før han avslører at Cesc Fàbregas var «ganske god på skolen».

- Vi måtte få greie karakterer, ellers ville ikke trenerne la oss spille kamper lørdag morgen.

Både på og utenfor banen, innen la Generacion del '87 hadde blitt til Alex Garcias Cadete A i 2002/03-sesongen, hadde frøet blitt sådd innen rekordsesongen som fulgte.

- Det var et spørsmål om hvor mange mål vi ville score, ikke om vi ville vinne. Vi vant kamper 10- og 15-0. Jeg og Messi pleide å konkurrere om hvem av oss som kunne score flest mål i en kamp. Pique og Cesc forsøkte på sin side å score mer enn hverandre. Det var den mest interessante måten å holde oss motiverte på.

FORUT FOR SIN TID: Gerard Pique. Foto: FourFourTwo
FORUT FOR SIN TID: Gerard Pique. Foto: FourFourTwo Vis mer

Ubeseiret

Gjennom hele sesongen i Catalonia gikk laget ubeseiret gjennom ligaen. Backen Oriol Palencia husker at de vant en kamp 22-0, mens Fabregas husker en 32-0-seier.

Uansett var dette et lag som besto av venner som spilte, kjempet og var sosiale sammen. Etter trening tidlig på dagen gikk spillerne ut for å spise mat, før de hadde to fritimer.

PlayStation-turneringen ble normen. Det tok nesten en uke å få det unnagjort, og alle medlemmene på laget var med.

- Fabregas var ganske god og det samme var Pique, sier Julio de Dios.

- Men Messi var en katastrofe! Etter hvert som tiden gikk ble han bedre, men han var forferdelig i begynnelsen. På PlayStation var han grusom, men på banen var han best.

Gjorde samholdet utenfor banen dem til et bedre lag?

- Selvfølgelig gjorde det det, det var fundamentalt. Jeg er fra Andalusia sør i Spania, så Cesc pleide å invitere meg til hjemmet sitt i helgene, siden La Masia kunne bli ensomt for oss som ikke var fra Catalonia. Jeg vil alltid være takknemlig overfor ham og faren for at jeg følte meg velkommen.

Denne gruppen med 15-åringen, med Messi i spissen, blir skrytt opp i skyene av trener Alex Garcia.

- Det var en så ekstraordinær gruppe, med fødte vinnere, sier Garcia, som fortsatt jobber med klubben i dag.

- Den generasjonen vil aldri bli repetert. Du hadde den beste miksen som er mulig: utrolig talentfulle spillere med noen veldig gode spillere, som hadde spilt sammen siden Avelines (et U11-lag journ.anm.). Det var en armada fylt med talent.

Legendarisk kamp

Særlig én kamp den sesongen har blitt kjent: finalen i Copa Catalunya mot Espanyol 4. mai 2003. Kampen er kjent som «el partido de la mascara» (kampen med masken).

En uke tidligere hadde la Generacion del '87 sikret den katalanske ligatittelen mot samme motstander, men ikke uten dramatikk. Barcelonas byrivaler hadde brukket Messis kjeve og klubblegen lot argentineren spille i cupfinalen, men kun dersom han hadde på seg samme beskyttelsesmaske som midtstopper Carles Puyol hadde hatt på seg tidligere i sesongen.

Etter fem minutter gikk Messi bort til lagkamerat Julio de Dios og sa:

- Hør her. Jeg tar denne av. Jeg bryr meg ikke om de ødelegger meg - jeg kan ikke spille i denne.

Messi tok av seg masken og holdt den i hånda, før han gikk bort til benken og kastet den på bakken.

- Ikke vær redd, sjef. Ingenting vil skje, sa Messi, som lovet å gå av banen i pausen.

Men det gjorde det. Messi scoret to ganger, hvorav den andre scoringen var et fantastisk solomål hvor han dro seg forbi tre forsvarere. Barcelona gikk til pause med en 3-0-ledelse etter at Pique også hadde kommet på scoringslista.

Som lovet gikk Messi av i pausen. Kampen, som De Dios hevder var «så fysisk som en ungdomskamp kan bli», endte til slutt 4-1.

- I el partido de la mascara fant jeg ut at Messi forsto fotball ikke bare som et spill, men som et kollektivt samspill. Den dagen viste han at han var villig til å gjøre alt for å vinne, sier Garcia.

BARCELONA-AKADEMIET: La Masia i 2010. Foto: FourFourTwo
BARCELONA-AKADEMIET: La Masia i 2010. Foto: FourFourTwo Vis mer

Et farvel

Den Copa Catalunya-finalen var viktig av en annen grunn: det var siste gang Pique, Messi og Fabregas spilte sammen før sistnevnte dro til Barcelona fra Arsenal i 2011.

Seks uker etter kampen slo Barcelonas legendariske Cadete A-lag Athletic Bilbao 2-1 i den spanske mesterfinalen, hvor Fabregas ble kåret til turneringens spiller, men Messi var ikke med.

Fabregas spilte den turneringen i Albacete vel vitende om at det ville bli hans siste, for det lå en Arsenal-avtale og ventet på ham. Xavi og Andrés Iniesta var på vei mot sin beste form, og Arsène Wengers lovnad om at en 16 år gammel Fabregas umiddelbart ville få trene med førstelaget til The Gunners, var et tilbud som var for godt til å avslå.

Mot Barcelonas vilje dro Pique til Manchester United, som tilbydde ham en profesjonell kontrakt året etterpå. Og Messi rørte også på seg, men det var internt.

I 2003/04-sesongen etter The Treble, spilte han for fem forskjellige lag - Juvenil B, Juvenil A, Barcelona C, Barcelona B og for førstelaget i en vennskapskamp mot José Mourinhos Porto - samtidig som klubben fulgte sitt største talent tett og sørget for at han aldri ville bli utålmodig.

- Jeg ble værende og forsøkte å holde drømmen om det laget i live så lenge som mulig, og håpet at jeg en dag ville spille på førstelaget med Leo. Det tok meg litt lengre tid å komme dit, men jeg er stolt over at jeg gjorde det, sier Vazquez.

Femten år har gått siden la Generacion del '87 begynte å lage historie, under en tid da til og med La Masia - symbolet på Barcelona-suksessen - har blitt erstattet med et skinnende nytt kompleks på Barcelonas treningsanlegg. Likevel er ikke Fabregas den eneste som snakker om at de dagene «var de beste i livet mitt».

- Jeg har fantastiske minner fra den tiden som jeg aldri vil glemme, sier Julio de Dios, som nå spiller i tredjedivisjon med Jumilla.

- Jeg har spilt med noen av de beste spillerne i verden og det er ikke mange som kan si at de har gjort det, eller hva?

- I dag er forhold litt mer flytende og det er vanskelig å holde kontakt med alle over hele verden, men når vi ser hverandre er det akkurat som da vi var barn.

Den overordnende følelsen spillerne fra denne Cadete A-generasjonen har, er stolthet over hva de klarte å oppnå, at de delte bane med framtidige stjerner, og arven som alle deler.

- Det var et privilegium. Jeg har spilt på førstelaget og scoret sammen med en av mine beste venner - Lionel Messi, sier Victor Vazquez.

- Jeg tar Barcelona-navnet med meg uansett hvor jeg går. Det er ikke skyve under stol at grunnen til at jeg snakker med dere nå er på grunn av det.

Akkurat som Sex Pistols i 1976, var det færre enn de som hevder de var til stede som faktisk så det - 1000 tilskuere var på el partido de mascara, men de øvrige kampene til laget hadde sjeldent mer enn 50 tilskuere. Men de som var til stede var vitne til framtida.

- Jeg er så takknemlig overfor Barcelona og mine andre lagkamerater i Generacion del '87 for at de lærte meg alt jeg kan om fotball, sier de Dios.

- Jeg kom fra en liten by med 30 000 innbyggere og trodde jeg kunne spille. Jeg ankom La Masia og visste nøyaktig hvor mye jeg måtte lære, og jeg visste hva slags menneske jeg ønsket å være i livet på grunn av de sju årene jeg var der.

Og det er den beste arven enhver generasjon kan etterlate seg. Kanskje ikke engang Sex Pistols klarte det.