YDMYKELSEN:  Steffen Kjærgaard på vei til den vonde bekjennelsen. Han er bare en av lederne som har sviktet. FOTO: Torbjørn Berg / Dagbladet.
YDMYKELSEN: Steffen Kjærgaard på vei til den vonde bekjennelsen. Han er bare en av lederne som har sviktet. FOTO: Torbjørn Berg / Dagbladet.Vis mer

Et beksvart år for idretten

I går kveld avslørte Dagbladet enda en dopet norsk toppsyklist. Skjønner snart idrettens ledere at feighet ødelegger dopingkampen.

I DEN NITRISTE settingen på Ullevaal Stadion i går satt det noen norske sykkelsjefer som med rette følte at eks-sportsjef Steffen Kjærgaard hadde kjørt kniven inn i ryggen på dem. Men denne avsløringen av svik i den innerste kretsen av toppidretten vår er mye mer enn en personlig tragedie:

•• Den gjelder tilliten til fortellingen om det norske idrettsunderet. Altså hvordan vi har vunnet mer enn noen skulle ha trodd de siste tjue årene.

Er det bare eventyr alt sammen?

I ÅR etter år vi sagt noe annet. Alle de fine historiene om hvordan klubbene Norge rundt har jobbet fram rene, staute utøvere, er blitt selve historien om norsk toppidrett. Hvordan vi vinner flere internasjonale medaljer enn de fleste nasjoner målt pr. innbygger, og at det heldigvis er mulig å drive effektiv prestasjonsutvikling basert på kjernesunne verdier som lokalt fellesskap og alle barns rett til å være med på leken.

Det er den fortellingen som er blitt utfordret gjennom hele denne siste OL-sesongen og som tilsynelatende ble spiddet i går med innrømmelsen fra Steffen Kjærgaard. I alvoret på Ullevaal røsket det i hjerterøttene på norsk idrett, men hvor var topplederne som skulle ha beroliget oss?

JODA; Idrettsforbundet var på plass med sin generalsekretær Inge Andersen. Han var like klar som alltid i forhold til avveiningen mellom verdier og medaljer i norsk toppidrett. Utover kvelden ba også idrettspresident Børre Rognlien alle dopere om å stå fram, og så var det toppidrettsjef Jarle Aambø sin tur. Alle sa selvsagt det de skulle.

For det mangler ikke på de riktige ordene eller de vedtatte verdiene når idrettens prater etikk, men den siste tida har det skortet på handling. Fra toppledelsens side kunne knapt denne første innrømmelsen av dopingbruk fra en sentral aktør i norsk utholdenhetsidrett kommet på et mer ubeleilig tidspunkt. Etter de siste månedenes manglende åpenhet og debatt rundt vårt eget dopingbruk, blir altså en av de mest betrodde lederne avslørt.

Husk at Steffen Kjærgaard i dette spillet har to roller. Først som suksessrik utholdenhetsutøver i den norske gullalderen for slike øvelser. Deretter som leder i en tid der vi har tatt vår egen gode dopingmoral for gitt.

Og hva skjer:

•• Først setter han sprøytene selv, og så lyver han så alle rundt ham tror det.

Mer avkledd kan ikke en samlet norsk toppidrett bli.

DENNE ydmykelsen er i alt for stor grad de mektigste ledernes egen skyld. For å repetere norsk toppidretts bekmørke 2012-sesong:

•• Det startet med at toppidrettsjef Jarle Aambø  i stillhet lot Olympiatoppens ekspert jobbe for en dopingutstengt utøver.

•• Så fortsatte det med at ledelsen i Norges Friidrettsforbund villig la forholdene til rette lokalt for å pushe denne dømte utøveren effektivt til OL samme dag som straffen var sonet.

•• Alt dette mens styret i Norges Idrettsforbund aldri grep inn.

Det siste skjedde ironisk nok til tross for at både president Rognlien og et klart flertall av styremedlemmene var sjokkerte over toppidretttsjefens manglende grensesetting overfor dopingutstengte Erik Tysse. Men i stedet for å ta et åpent oppgjør med Jarle Aambø og hans meningsløse fripass for dopingdømte, valgte idrettsledelsen å la de norske utøverne få konkurrere i ro i OL.

Der og da ble husfreden og medaljene likevel viktigere enn å beskytte de historiske norske verdier for en ærlig idrett.

kommer etter sigende det store etiske oppgjøret med toppidrettsjefens tabbe i den evalueringen som Idrettsforbundets ekspertgruppe skal levere i mars neste år. Det er mildt sagt seint. Når det er blitt avslørt at en doper har ledet landslaget i en av Norges mest framgangsrike idretter, nytter det ikke å tilsløre dopingdebatten.

Jarle Aambøs dårlige håndtering av Tysse-saken var en enkeltstående feil som burde vært rettet opp i det øyeblikket styret i Idrettsforbundet fikk vite hva som hadde skjedd. Da hadde også Erik Tysses OL-deltakelse blitt stoppet, og med den all tvil om hvor norsk idrett egentlig står i kampen mot doping.

I stedet lurer vi på hvem som kommer krypende ut av medisinskapet neste gang. Akkurat som Ole Kristian Silseth, en av 80-talls stjernenepå landeveien, til Dagbladet.no fortalte om hvordan han vant med dop. Eller hvordan Svein Gaute Hølestøl, Cykleforbundets forrige sportssjef lot Steffen Kjærgaard ta over jobben uten å fortelle det han visste om etterfølgerens systematiske dopbruk:

_Jeg kunne varslet om det, men det ville blitt et forferdelig oppstyr for den det gjaldt, forklarer Hølestøl fortielsen til Aftenposten.
Som om det kunne blitt noe mer forferdelig for Steffen Kjærgaard enn det som skjedde i går.

Sånn sniker dopen seg inn i norsk idrett, mens lederne sniker seg unna.