Et brev til ettertanke

Lasse Kjus har med sitt åpne brev til Idretts-Norge lagt debatten rundt det famøse Scanorama-intervjuet død. Det er ingen som med god grunn trenger å rippe opp i de uttalelsene han nå har beklaget, men selve saken har prinsipielle sider som Idretts-Norge bør fokusere på.

Kjus-saken er relevant for alle toppidrettsutøvere som lever i en kommersiell og overbeskyttet tilværelse der de ofte bare er omgitt av ja-mennesker fordi de skal ha et positivt målrettet fokus på det alle trenere kaller «de viktigste arbeidsoppgavene for å prestere».

Mediene møter stengte dører stadig oftere fordi utøverne ikke skal forstyrres, som det heter. Det vil si, de skal ikke snakke med andre enn dem de omgås til daglig, trenere, støtteapparat og rådgivere.

  • Når du lever lenge nok i en slik kultur, er det alltid en fare for at du blir egosentrisk og lite mottakelig for kritikk. Mange av de norske fotballproffene er nyslåtte mangemillionærer, men praktisk talt utilgjengelige for mediene. I stedet for å bli stilt spørsmål, skriver de dill-dall-meldinger til fansen på nettsidene sine.

Og når de en sjelden gang har noe viktig om sin egen situasjon på hjertet, slik Lars Bohinen hadde da han kritiserte spillestilen i Derby, ble han satt ut av laget.

  • Det er langt lettere å være toppidrettsutøver i medgang enn i motgang. Når medaljerusen knapt har lagt seg og pengene strømmer inn, er det bare ja og amen fra alle hold. Men når skadene ikke vil slippe taket og usikkerheten kommer sigende fordi både prestasjonene og pengene uteblir, kan det være ensomt og vanskelig å forholde seg til kritikk.

Vi så det i fjor da Vebjørn Rodal hadde det tungt både i forhold til Husby-saken og egne prestasjoner.

  • Mange topputøvere kan derimot bli svært så frittalende hvis deres egne interesser trues. Det såkalte «langrennsopprøret» med Thomas Alsgaard i spissen var utidig på den måten at protesten kom lenge etter at organisasjonene på demokratisk vis var blitt enige om å prøve ut en ny konkurranseform, men det satte fart i en etterlengtet debatt om langrennssportens framtid.
  • Mange toppidrettsutøvere har utenlandske trenere, de oppholder seg store deler av året på hoteller utenlands og tjener så mye penger at de må la advokater og rådgivere ta hånd om inntektene. En slik tilværelse kan påvirke utøvernes holdninger hvis de ikke har trenere og lagledere som kan få dem ned på jorda og sørge for at de har en åpen kanal til verden utenfor.

Flere trenere i flere idretter burde ta lærdom av Nils Arne Eggen, som dyrker åpenhet og banker Rosenborg-filosofiens prinsipper inn i hodet på både nye og gamle spillere. Og da handler det ikke bare om spillesystem og ferdigheter, men like mye om sosialisering og lagfølelse, humør og folkelighet.

  • Lasse Kjus har min fulle støtte når han i sitt brev understreker at han vil kjempe for sin integritet og egne meninger. Problemet er egentlig at det er for få utøvere som gjør det i dag. Men Lasse er nasjonens store forbilde og må derfor veie sine ord på gullvekt.