PÅ JAKT FOR BRANN:  Carl Erik Torp og Brann kan sette en ny standard for fotballen i Bergen.  Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX.
PÅ JAKT FOR BRANN: Carl Erik Torp og Brann kan sette en ny standard for fotballen i Bergen. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX.Vis mer

Et fotballag for sin by

Det er sånn det bør spilles i Bergen.

JODA; det var Brann som helst ble løpende imellom på Fornebu Arena. Både før og etter pause ble gjestene i lange perioder både rundspilt og utspilt av et strøkent hjemmelag med tryggere bein, mer fart og tilsynelatende klokere fotballhoder. Tidvis var det klasseforskjell mellom en lett ribbet og konkurstruet Stabæk-utgave og sesongens gedigne overraskelse fra den -- i hvert fall i egne øyne -- enda mer gedigne fotballbyen Bergen.

Likevel:

•• Nå gir den nordnorske trener Rune Skarsfjord og hans gjeng med stadig dårligere betalte fremmedarbeidere bergenserne noe å tenke på mens minnene om gullsesongen og de feiteste Brann-kontraktene blir stadig fjernere.

For fortsatt går det an å gjøre det bra i norsk toppfotball bare et helt lag jobber hardt nok for det.

DET gjør virkelig disse Brann-spillerne. Etter å ha løpt etter ballen i nesten halvannen time kreket de seg opp fra knestående til å avslutte i angrep. Pluss på med Rodolph Austins frispark i stolpen, og så blir ikke 1 - 1 resultatet så hinsides likevel.

Men en ting er resultatet i en enkelt kamp. Noe ganske annet at kampbildet fra den helhjertete avslutningen mot Stabæk ligner den serien av kamper som har løftet Brann opp i medaljestriden:

•• Dette er et lag som fullfører.

Og det er et lag som med fordel kan sette standarden for den videre toppfotballen i byen.

SELV om seriegullet gledelig nok stakk hjemom i 2007, er det en bemerkelsesverdig forskjell mellom Bergens forventninger som fotballby og Branns prestasjoner i denne sporten.

En klubb med så store ressurser løftet fram av så smittende glede burde levert stabile resultater i det norske seriespillet. I stedet har ustabiliteten blitt en vane siden toppfotballen på 1960-tallet der som alle andre steder, mest reflekterte det generelle lokale nivået.

Nå reflekterer den bare svak rekruttering i Bergens-området og manglende stø styring av butikkdriften i Sportsklubben Brann.

ETTER gullsesongen kamuflerte trivelige Erik Huseklepp og en raus lønnspolitikk de strukturelle svakhetene i klubben. Uten driblefanten og de ekstra pengene var dette spådd til å bli et år for enda et oppgjør med ledelsen på Stadion. I stedet er det blitt en overraskende mulighet til å skape en samlende forståelse av hva det vil si å spille for Brann:

•• For når så det bergenske publikumet sist så mye rødhvit arbeidsglede ute på banen?

Rundt Carl Erik Torp og Rodolph Austin har Brann vendt seg til å grave grøfter i duellene. Nå er ingen ball tapt før dommeren har latt motstanderne slippe nysparket unna. Selv Diego Gustavino må danse litt bakover med ballettskoene sine, og så får det heller være at han som mot Stabæk må bruke hendene i straffefeltet for å forsvare laget sitt.

DET er dette nye trøkket som gjør årets Brann-utgave så spesiell. I lagidrett er slik arbeidsmoral ofte tilfeldig. Den kan skapes av en karismatisk trener på gjennomreise, smittende enkeltspillere eller den gode kjemien i garderoben.

Bare sjelden henger innsatsen igjen som et varemerke  på klubben. I norsk fotball er Lillestrøm alene om å spre respekt kun på navnet. Der har den fysiske spillestilen fra gjennombruddet på 1970-tallet satt seg som tradisjon.

En slik tradisjon hadde kledd Brann også. Selv i den historiske skyggen av ballkunstneren Roald Kniksen Jensen ,er det lov å trekke andre linjer for hvilken fotball som nå skal spilles. Tross alt står det en statue av Tom Lund utenfor Åråsen også, men det har aldri lagt slukket kampgløden inne på banen.

EN NY SPILLESTIL krever mer enn at typer som Austin eller Torp stikker innom byen. Det skjer bare gjennom et stemningsskifte i den regionale fotballen  der flere skjønner hva som forventes av innsats bare for å få lov til å ha på seg Brann-drakta. Dessuten må klubben innføre en bevisst innkjøpspolitikk som prioriterer de røffeste spillerne.

Det behøver ikke å bli noen enklere fotball av det. Nyinnkjøpte Carl Erik Torp som mest har løpt i gang denne nye stilen, spiller samtidig på futsallandslaget og har to av landets mest slepne fotballføtter.

Dette dreier seg om å vite hva man egentlig ønsker med fotballaget sitt bortsett fra at det alltid skal vinne.

Og der er i hvert fall ikke Brann og Bergen ennå. 

Esten O. Sæther er landslagstrener for futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.