Et gjenferd fra ett av norsk idretts svarteste øyeblikk

Det er en meningsløs oppgave å gjøre legenden Grete Waitz mindre.

STRIDEN: Faksimile fra Dagbladet 6. august 1984, etter det dramatiske maratonet under Olympiske leker i Los Angeles.
STRIDEN: Faksimile fra Dagbladet 6. august 1984, etter det dramatiske maratonet under Olympiske leker i Los Angeles.Vis mer

BESKYLDNINGENE mot miljøet rundt Grete Waitz om fiksing av startlistene i New York Maraton, er egentlig et gjenferd fra ett av norsk idretts aller svarteste øyeblikk. Det skjedde rett etter at maratonløperne hadde kommet i mål på den historiske konkurransen under OL i Los Angeles 1984.

Dette var første gangen jentene fikk være med på den mest klassiske av samtlige idrettsøvelser, og på forhånd skulle begivenheten bli norsk. Vi hadde jo to av tre vinnerkandidater; den allerede legendariske Grete Waitz som var blitt den første verdensmesteren på distansen året før, og tre år yngre Ingrid Kristiansen som så ut til å kunne bli enda seigere.

I stedet endte det med at den amerikanske verdensrekordholderen Joan Benoit stakk fra i den stikkende varmen underveis i et tempo ingen av de norske jentene våget å svare på.  Grete fikk sølv og var på sitt vante, realistiske vis ganske fornøyd, mens Ingrid bare ble nummer fire. Hun var skuffet og sur, og betrodde Dagbladets reporter Rolf Nordberg at denne fiaskoen mest av alt var Grete sin skyld. For var det ikke nettopp mesteren og maratonpioneren  med all sin rutine og store fart som burde ha svart på amerikanerens tempoøkning?

1984, OL i  Los Angeles: Grete Waitz (t.h.) vant sølvmedalje i maraton for kvinner. Ingrid Kristansen (t.v.) ble nr. fire.
Foto: Knut Nedrås NTB / Scanpix
1984, OL i Los Angeles: Grete Waitz (t.h.) vant sølvmedalje i maraton for kvinner. Ingrid Kristansen (t.v.) ble nr. fire. Foto: Knut Nedrås NTB / Scanpix Vis mer

OPPSLAGET DAGEN ETTER  her i Dagbladet med denne kritikken, ble knusende for Ingrid Kristiansens popularitet. Med denne beskyldningen ødela hun fullstendig sin egen posisjon som norsk idrettshelt. Heretter var styrkeforholdet mellom de to verdensstjernene gitt:

•• Grete Waitz var i en egen klasse.

Det betydde ingen ting at Ingrid ganske kjapt trente seg opp på et høyere idrettslig nivå og pulveriserte verdensrekordene både på bane og på maraton. For oss som for det store internasjonale friidrettspublikummet, finnes det historisk sett bare en løperdronning fra tida da jentene endelig fikk lov til å løpe så langt de ville.

- BITTER: Faksimile av Dagbladet 6. august 1984, etter det dramatiske maratonet.
- BITTER: Faksimile av Dagbladet 6. august 1984, etter det dramatiske maratonet. Vis mer

Det var derfor Grete Waitz kunne reise verden rundt som godt betalt talskvinne for jenteidrett, og ble plassert på sokkel utenfor Bislett av takknemmelige landsmenn lenge før hun døde  i 2011 av kreft. Hun var på alle vis friidrettens førstedame. Selv om aldersforskjellen i forhold til Ingrid ikke var større enn at de begge debuterte internasjonalt i samme EM i 1971, var det Grete som forandret sporten.

MENS INGRID en stund satset på langrenn, utfordret Grete grensene på hvor langt jenter kunne løpe. Hun ble pioneren som fikk lederartikler i New York Times fordi hun med løpingen forandret historien:

"- 2,27,33 - and waiting", lød en av titlene, der avisas lederskribent skrev på vegne av alle de tusener av spreke gutter den norske jenta distanserte:

1979: Grete Waitz i New York Maraton.
1979: Grete Waitz i New York Maraton. Vis mer

- Det finnes kanskje viktigere tegn på kvinners framgang de siste årene, men ingen så dramatiske som 2 timer, 27 minutter og 33 sekunder. Det var tiden det tok Grete Waitz å løpe New York Maraton denne varme søndagen."

Der og da ble det innledet en ny tid for jenter i internasjonal idrett, og det var Grete som hadde løpt utviklingen i gang. Det gjør henne uten sammenligning til den viktigste utøveren i norsk idrettshistorie.

GÅRSDAGENS OPPSLAG i VG avslørte det som var tenkt som en revansje for konkurrenten som tilfeldigvis opplevde alle disse årene i skyggen av en legende. Det var Ingrids ektemann Arve Kristiansen som ikke kunne dy seg. I et brev til Kulturdepartementet, Idrettsforbundet og Anti-Doping Norge i fjor fortalte han om hvordan Ingrid ikke lenger ble invitert til New York maraton etter at hun ble raskere enn Grete. Jeg tror han angret det brevet dypt i går.

1984: Ingrid Kristiansen (t.v.) vant begge løpene i NM i terrengløp i Hønefoss.
Foto: Erik Thorberg NTB / Scanpix
1984: Ingrid Kristiansen (t.v.) vant begge løpene i NM i terrengløp i Hønefoss. Foto: Erik Thorberg NTB / Scanpix Vis mer

For det var jo ikke meningen at de vonde tankene skulle komme ut i avisen. De skulle bare være materiale for den norske idrettsbevegelsen da den sist høst begynte å titte seg selv i kortene for å sjekke om vi virkelig var så rene og hederlige som vi alltid har innbilt oss:

- Disse to konkurrentene kjente hverandre i 40 år; de spiste aldri en middag sammen, skrev Arve Kristiansen bittert, mens han ba dagens idrettsledere gyve løs på den såkalte "løpsfiksingen" på 1980-tallet som gjorde at Grete Waitz fikk vinne New York Maraton ni ganger uten å få særlig konkurranse fra Ingrid og datidas andre stjerner.

NÅ ER IKKE FORDELING av startpenger i seg selv det samme som løpsfiksing. Arrangørene ville at Grete skulle vinne år etter år, hun var New York Maraton, og de brukte sikkert midlene sine deretter.

BRÅKET: Faksimile av Dagbladet 6. august 1984.
BRÅKET: Faksimile av Dagbladet 6. august 1984. Vis mer

Slik har denne saken ingen ting å gjøre med den nødvendige etiske opprydningen som idrettsbevegelsen ble presset til å gjøre i fjor. Dette dreier seg bare om misunnelse, og som ellers i livet er det en trist sannhet som følger med den følelsen:

•• Å være misunnelig, ødelegger bare deg selv.