Et godt år for antidoping

JOHANN MÜHLEGG

holdt på å ødelegge langrennssporten. Til gjengjeld har han vært med på å redde antidopingarbeidet.

Gårsdagens knusende dom over tysk-spanjolens OL-juks er - slik jeg tolker den - en gave til dopingjegerne.

At en rettsinstans, oppnevnt av idretten selv, kan ta fra en utøver et mesterskapsgull to år i etterkant, danner en presedens like viktig som den er skremmende for enhver juksemaker.

HERETTER BØR

- eller skal - enhver medaljevinner diskes uansett hvor lang tid det går fra medaljeseremonien til en eventuell dopingavsløring.

Enhver nedfrosset prøve kan retestes når teknologien innhenter doperen. Slik kan ingen misbruker lenger føle seg trygg på å gå fri fordi stoffene eller metodene han eller hun jukser med ennå ikke kan spores i testsammenheng.

DERFOR VIL

dommen fra Lausanne i går avskrekke de fleste fra å prøve å jukse seg til topps på seierspallen. Dommen underbygger framskrittene Wada har gjort i det siste. THG-saken viser at jegerne på langt nær er så dumme og gammeldagse som dopteknologene har trodd. Det har vært et godt år for internasjonalt antidopingarbeid. Dommen fra Lausanne i går var prikken over i'en.

DET VAR EN MODIG

beslutning CAS fattet. Åpenbart riktig, men kanskje ikke like opplagt.

CAS er en rettsinstans som er oppnevnt av mektige IOC, en organisasjon med bortimot diktatorisk idrettslig makt. IOC var Norges motpart i saken, de ønsket ikke saken brakt til torgs. Likevel tapte de så det suste - i domsapparatet de selv har etablert.

SLIK SETT

signaliserer dommen at viktige rettssikkerhetsprinsipp begynner å få fotfeste også innad i IOC. CAS har med dette vist at de er en uavhengig organisasjon som ikke lar seg diktere av de olympiske storpampene.

AT NORGE

fikk tre nye olympiske gullmedaljer i går, er faktisk ikke så viktig.

Det essensielle i denne dommen er at den bidrar til en så trøblete hverdag for idrettsdoperne at det nå faktisk er lov å tro på en dopfri toppidrett.

SÅ FÅR DET

heller stå som et aldri så lite paradoks at norsk idrett ser ut til å ha større makt innad i de olympiske maktkorridorer enn de har i eget hus. For mens NIF og NOK ble fullstendig overkjørt i sakene de anla mot Ine Wigernæs og Anita Valen, fikk de altså fullt medhold mot mektige IOC.