Et håndtrykk fra EM

Da John Carew avsluttet innsatsen med å takke Messi for frammøtet, ble Norge i EM ganske naturlig.

EN TRENINGSSEIER mot Argentina har ingenting med EM-sluttspill å gjøre, men likevel:

** Et lag som har John Carew på banen hører hjemme der.

Det syntes han nok selv også da han på vei ut av banen et snaut kvarter før slutt , valgte å stoppe opp for å trykke Lionel Messi i hånda. Høflighet er en dyd også blant de store stjernene, og i dag var Carew definitivt størst.

Tett fulgt av måten landslaget vant denne kampen på.

I LØPET AV høsten er det mest den som avgjør om Åge Hareide følger opp den internasjonale suksessen til forgjengerne Egil Drillo Olsen og Nils Johan Semb.

I kveld så slik ut.

Oppgjøret som ifølge den meget avslappete landslagssjef Alfio Carlos Basile skulle være en trivelig argentinsk pasningsøvelse på den norske banehalvdelen, ble ikke akkurat det. Det blir sjelden slike øvelser mot lag som møter balltrilling med god konsentrasjon, høyt tempo i eget angrepsspill og et par ekstra individuelle ferdigheter.

For anledningen var Norge et sånt lag, og så hadde vi John Carew på banen.

Foto: Eirik Helland Urke/Dagbladet
Foto: Eirik Helland Urke/Dagbladet Vis mer

Det er mange slags fotball som lykkes når han er med.

MOT Argentina fikk han den typen han liker aller best med mye plass og få motstandere foran seg. Under slike arbeidsvilkår er Carew en av sportens bedre offensive spillere, og dette var opp mot det beste han har prestert.

Etter flere klasseraid før pause endte han opp i en dribleserie rundt tre argentinere der han hverken trengte sprintfarta eller gigantkreftene for å komme seg løs. Der og da skled Carew igjennom bare på selvtilliten, og viste hvilket nivå han holder i medgang.

DET VAR nettopp det kampen skulle dreie seg om for oss.

Sånn ble det en del mer enn enda en landskamp med innlagt Store John-show.

For eksempel en ny påminnelse om hvordan mål scores lettest i fotball.

Norge hadde fire muligheter før pause. Samtlige kom etter overganger; halvparten på effektivt press og halvparten på gjestenes sløvhet. Med en konsekvent ballholdende motstander blir miksen gjerne sånn. Det er det samme så lenge planene for å få noe ut av overgangene er klare.

AKKURAT det er kjernen i mye av spillestilsdebatten som har snurret en runde før denne kampen:

Et håndtrykk fra EM

** Hvor stramme avtaler skal gjelde for angrepsspillet?

Uansett hvilke muntlige svar Åge Hareide har gitt og vil gi underveis, kan du være ganske sikker på at instruksene hans til spillerne blir tydeligere og tydeligere dess nærmere Norge kommer et EM-sluttspill.

For dette landslaget har typene til å kvalifisere seg med minst mulig risiko.

DET VAR lett å se i en kamp der den argentinske evnen, men enda mer lysten, til å eie ballen forandret eventuelle planer om et heidundrende norsk offensivt 4-3-3 spill til et oppgjør på gamlemåten:

** Norge lå bakpå med fem mann på midten og brukte de mulighetene som kom.

Etter hvert ble de ganske mange. I fotball forandrer scoringene kampen mer enn i målprotokollen. Fra Carews 2 – 0 og ut var det argentinske trykket så utålmodig at det kanskje ikke er så mye angrepsmessig taktisk å ta med seg videre til EM-kvaliken, men da hadde Åge Hareide for lengst sett hvordan han skal spille for å nå sluttspillet.

Det kom neppe som noen overraskelse.

FØRST og fremst har han gjort rett ved å holde på grunnstammen i lagoppstillingen.

Selve spillervalget var ingen selvfølge etter de dårlige resultatene tidlig i våres, og Hareide skal ha kredit for staheten. Kapteinsstemmen til Martin Andresen og pasningsfoten til Morten Gamst Pedersen er tross alt en nødvendighet for helheten.

Den trofastheten gjør at landslaget tar fatt på de avgjørende kvalikkampene med John Carew i kalasform pluss flere andre klare individuelle særheter som det er mulig å bygge et sterkt fellesskap på.

Da begynner det å minne om 90-åras gylne tider.