SJEF FRA START:  Fegor Ogude header inn 1 - 0 i en kamp han og VIF dominerte fullstendig. FOTO: Arnt E. Folvik.
SJEF FRA START: Fegor Ogude header inn 1 - 0 i en kamp han og VIF dominerte fullstendig. FOTO: Arnt E. Folvik.Vis mer

Et helt trygt angrepslag

Mange bevisste lagspillere pluss en enslig stjerne.

IKKE NOE LAG ser ut som seriemester i april i en serie som avsluttes seint i november. I hvert fall ikke 1.april. Likevel er det noe balansert og solid over denne VIF-utgaven som i løpet av en så lang periode kommer til å gi jevnt med poeng.

Resten er til å summere. I så måte minner tabellen om de plussene ute på banen som gjennom en kamp som regel avgjør hvilket lag som vinner.

I det regnestykket var det ingen tvil om at disse poengene måtte bli igjen i hovedstaden.

VÅLERENGAS største pluss er en felles forståelse av hvilken type fotball de skal spille. Der Aalesund under Kjetil Rekdal med bra uttelling har vendt seg til å spille på motstandernes svakheter, er VIF med noen kyniske unntak mer opptatt av å beholde sin egen angrepsstil.

Etter sigende var det spillerne selv som presset fram et mer ballholdende spill i forkant av sist sesong. Om det er sannheten, er det enda en styrke for laget. Tydelige kulturbærere er det beste for enhver fotballklubb, og bak det bevisste pasningsspillet er det flust av slike typer hos VIF.

Ta for eksempel Morten Berre. 35-åringen er i utgangspunktet ingen opplagt midtspiss for et ballholdende lag som jakter seriegull. Til det er både farten for lav og fysikken for lite ekstrem. I Berre har VIF hverken en spesialisert bakromsspiss eller et tydelig feilvendt oppspillspunkt, men de har en fagmann som vet å bruke sine kvaliteter til beste for et klart offensivt spillmønster.

MOT AALESUND hadde Berre en serie ballgjenvinninger av akkurat den klassen som et pasningsbasert angrepslag trenger for å opprettholde eget spill. I perioder var det bare ett lag på Ullevaal som vant dueller, og da var det klasseforskjell mellom to mannskap som spiller for spiller tross alt ikke har så ulike ressurser.

Den forskjellen har noe å gjøre med bevissthet om eget spill. Etter snart halvannet år med en klar plan på hvordan fotball skal spilles, drar VIF mer og mer fordel av sitt eget taktiske valg. Ikke fordi det pr. definisjon er smartere enn en annen spillestil, men fordi den ganske konsekvente gjennomføringen løfter spillere kollektivt til et høyere nivå.

NETTOPP derfor skal laget være forsiktig med å avslutte kamper som denne mot Aalesund. De siste tjue minuttene ble presshøyden senket på Ullevaal og med den også ambisjonene om å dominere alt banespillet.

På hjemmebane bør VIF ha ballen så mye som mulig. Det er det overlegne ballinnhavet som over tid lærer spillerne å styre kamper mot motstandere på et stadig høyere nivå.

Der det var greit å velge en annen taktikk i seriepremieren borte på en humpete bane i Stavanger, var det lite gjennomtenkt å senke ambisjonene i sitt eget offensive spill på et bra underlag på Ullevaal.

MEN denne avslutningen var også det eneste minuset ved den kollektive VIF-innsatsen.

For denne sesongen er Oslo-klubben først og fremst god til sammen. Det spektakulære individuelle er foreløpig begrenset til Fegor Ogude; skjønt akkurat det er vel stort nok slik nigerianeren spiller fotballen sin nå om dagen.

Midt i denne uka debuterte han på landlaget mot Kenya, og i løpet av sesongen sørger han enten for at VIF-økonomien blir betraktelig bedre eller for at Martin Andresen må dreie mer av den faste lønnspotten i Fegors retning.

Den norske Tippeligaen har åpnet riktig så bra, men med spill som mot Aalesund befinner Fegor Ogude seg i en annen liga. Såpass er det mulig å se selv 1.april.