Et lag å bli glad i

Åge Hareide har brukt snart fire år på å lage et landslag det er mulig å bli glad i. Nå kan det skje.

Direkte kl. 20 lørdag: Moldova - Norge

CHISINAU
(Dagbladet.no): Ikke noe utenlandsk fotballag spiller seg til plass i hjertene via Zimbru stadion. Til det ligger Moldova så alt for langt utenfor.

Chisinau er en fotballby man bare stikker innom for å hente å hente tre poeng. Alt annet er pr. definisjon en fiasko, som for eksempel da Hareide sist hadde landslaget sitt her og to av de tre poengene pluss en mulig VM-plass forsvant i snøføyka.

Selv var landslagssjefen ganske nedsnødd i unnskyldninger den marskvelden. Dette var tida da han helst ville snakke seg og laget til popularitet.

Nå konsentrerer han seg om spillet, og alt virker så mye bedre.

DET er derfor det går an å tro at det er folkets lag som stiller for Norge på Zimbru stadion.

I fotball er folkets lag som regel det samme som et vinnerlag; i hvert fall for en fotballnasjon som egentlig ikke har vært med på noe stort på en stund. Det gjelder oss.

Nå er det likegyldig hvordan vi kommer oss til EM-sluttspillet. Det eneste som teller er at vi kommer der, og da er Åge Hareide en bra trener.

Da er han seg selv.

GAMMEL RESEPT: Åge Hareide har skapt et vinnerlag med tradisjonell norsk offensiv fotball, uten stor risiko, skriver Dagbladet.nos kommentator. Foto: Scanpix
GAMMEL RESEPT: Åge Hareide har skapt et vinnerlag med tradisjonell norsk offensiv fotball, uten stor risiko, skriver Dagbladet.nos kommentator. Foto: Scanpix Vis mer

FORRIGE GANG to poeng skled vekk i snøslapset mot Moldova, holdt Hareide ennå på å lure oss med at det var stilen som gjaldt. Det gjør den selvfølgelig; men bare for å vinne. Et norsk landslagsresultat trenger ingen make-up.

Slik er det ikke lagt opp til noen skjønnhetskonkurranse lørdag kveld. På trening uka igjennom har Åge Hareide jaget opp intensiteten. Det er det fysiske trykket som skal legge grunnlaget for en borteseier, fordi det er en slik fotball vi hører hjemme i.

De fleste gode fotballkulturer har sitt særpreg. Den norske har fått det gjennom en kombinasjon av fysikk organisering. Hele Hareides sterke trenerkarriere er et produkt av den kulturen. Da skulle det bare mangle at han ikke brukte denne arven i forsøket på å ta oss til EM-sluttspillet.

OG det er det han nå gjør.

- Vi har funnet oss selv, sier han ganske stille nede ved gjerdet rundt Moldovas nye lille og sjarmerende landslagsstadion.

Da har han akkurat terpet reglene for Norges nygamle angrepsspill på en treningsøkt der Bjørn Helge Riise halset mot bakrommet fra sin indreløperplass som han skulle vært hentet i avl rett fra Øivind Leonhardsen eller Roar Strand, og ballen ble slått langt og høyt mot Steffen Iversen i samme bane som norske landslagsballer engang føk ut mot til Jostein Flo

OMLEGGINGEN til en tradisjonell norsk offensiv fotball med mer rom foran angriperne og mindre risiko med ballen på vei framover, kommer til å synes om du er blant de heldige som får EM-kvaliken inn på TV-en lørdag kveld.

Så får det heller være at Hareide som for snart fire år siden prøvde å prate i gang en ny norsk landslagsæra, til slutt får oppleve den med gamle metoder.

Et lag å bli glad i

Den eventuelle suksessen er vel unt.

Det er han som med den nye stabilteten i laguttakene og endringen i taktikken til slutt har skapt en gjeng som ser ut til å kunne lykkes.

ETTER PLANEN skal det skje på hjemmelagets feil. Moldovas nye russiske landslagssjef Igor Dobrovolsky liker å samle mye folk rundt ballen for å presse motstanderen. Mot ballholdende lag er det effektivt, men straks motstanderen svarer med raske og lange pasninger kan denne intense pressingen bli farlig.

Det er derfor Åge Hareide har stresset pasningstempo og spill mot store flater. I beste fall fra venstre og John Arne Riise til Steffen Iversen på høyrekanten, og så rett i bakrom på indreløperen på full fart igjennom.

HØRES det kjent ut?

Jo da, og det til og med fra en fotballtid da landslaget hadde som vane å kvalifisere seg for internasjonale sluttspill.

Av og til er det ok bare å gjøre det man er vant til.

Det kan spre mye glede.

SNØDDE NED: Ikke bare underlaget har forandret seg siden 2005-møtet i Moldova, skriver Sæther.