Et landslag med to ansikter

ENDELIG KOM landskampen Nils Johan Semb har ventet på siden Spania ble slått i EM-åpningen for snart to og et halvt år siden. Kampen der de spesielle norske ferdighetene og den generelle flaksen utfylte hverandre bortimot perfekt - og Norge fikk tilbake drittsekkstempelet vi trivdes så godt med på 90-tallet.

Akkurat slik det stort sett må være på bortebane for at Norge skal havne i et EM-sluttspill i 2004. Og definitivt slik det måtte være den kvelden Romania fikk bank i egen hovedstad.

MEN IKKE slik det var mot Danmark på Ullevaal for en drøy måned siden - og forhåpentligvis heller ikke mot Bosnia-Herzegovina kommende onsdag. Og da snakker vi plutselig om et norsk landslag med en helt ny dimensjon:

  • Evnen til å framstå i forskjellige utgaver - avhengig av både motstander og kampsted. Et landslag med to ansikter. Det kan fort vise seg som en uvurderlig egenskap.

ETTER Norges to første EM-kvalifiseringskamper kan det virke som om Semb er i ferd med å finne en miks som bør tilfredsstille de aller mest krevende fotballentusiastene av oss:

  • Norge vinner på bortebane.
  • Og Norge underholder på hjemmebane.

SÅ FÅR VI LEVE noen dager til i forventningen om at underholdningen på hjemmebane også skal gi tre poeng. I så fall har Norge de sju poengene til jul som de aller største optimistene snakket om for noen måneder siden. Eneste avvik fra forhåndsskjemaet er at Norge skulle slått Danmark og spilt uavgjort i går.

RESULTATMESSIG kan 1-0 borte over Romania sammenliknes med noe av det aller beste Norge har gjort i moderne landslagstid - altså etter at Drillo overtok for 12 år siden. Det så ikke særlig pent ut. Men det var effektivt. Og et kampbilde og et norsk landslag ganske annerledes enn mot Danmark på Ullevaal for en drøy måned siden.

TRIUMFEN er langt på vei landslagssjefens verk. Mannens strålende optimisme de siste ukene har åpenbart handlet om magefølelse, ikke om eksterne motivatorers strategiske råd. Og i går fikk omsider Semb oppleve at alle suksesskriterier var samlet på rett sted til rett tid. Og de tre første kriteriene på lista under skal Semb selv ha mest ære for.

  • Det solide defensive spillet.
  • De lykkelige taktiske disposisjonene.
  • Og den målgivende dødballen.

BORTSETT FRA periodevis før pause, da Norge ble presset litt for lavt og avstanden mellom midtbanen og Carew ble for stor, hadde Norge solid defensiv kontroll. Romania skapte fire sjanser. Det samme som Norge. Men de norske var langt mer åpne.

MOT DANMARK fikk Semb maksimal uttelling da han dyttet innpå John Carew som en joker mot slutten. I går lyktes han med nye grep. 11 minutter før slutt:

  • Inn med Øyvind Leonhardsen, Steffen Iversen opp som spiss. Leo skaffet Norge corneren som Iversen nikket inn. Iversen hadde nok ikke plassert seg annerledes om han fortsatt hadde hatt status som midtbanespiller...

Men i medgangstider som nå er det fort gjort å geniforklare de byttene Semb gjorde i sluttminuttene.

DE SISTE PROSENTENE av en maksimal kveld handlet om den nødvendige flaksen og de nødvendige marginene. Om at dommeren brukte det glatte underlaget til å unnskylde Lundekvams hands og at rumenerne valgte feil løsninger de to- tre gangene de klarte å spille seg til åpne muligheter.