FOR BILLIG OL-GULL?  Ingvild Flugstad Østberg (til venstre) ble olympisk mester i Sotsji. Hun tjener omtrent som en middels spiller i Tippeligaen. FOTO: Bjørn Langsem / DAGBLADET.
FOR BILLIG OL-GULL? Ingvild Flugstad Østberg (til venstre) ble olympisk mester i Sotsji. Hun tjener omtrent som en middels spiller i Tippeligaen. FOTO: Bjørn Langsem / DAGBLADET.Vis mer

Et nasjonalt anliggende

Vil vi ha topp olympisk vinteridrett, må vi betale for det.

MENS millionene strømmer inn på bankkontoene til en håndfull av Norges fremste vinterstjerner, er det lett å la seg rive med i begeistringen over skisportens suksess uten å få med seg eliteidrettens økonomiske klasseskille.

For det er vrient å se det store bildet når søkelyset holdes på hvem av venninnene Therese Johaug og Marit Bjørgen som skal reise hjem fra Sverige med en ekstra million for bryderiet med å vinne verdenscupen, eller på unge Henrik Kristoffersen som er tilbake på skolepulten med en ganske så fet sjuendeplass fra den offisielle lønningslista til det internasjonale alpinsirkuset.

Skal noen fortsatt få sjansen til å tjene såpass bra, er det mange som må opp på en minimumslønn.

DET målet i seg selv er kanskje ingen livsoppgave. Derimot er sammenhengen mellom en ganske stor elite og norsk OL-suksess, helt åpenbar. Det gir en konkret utfordring for de som styrer de ulike grenene:

•• Uten en stor gruppe heltidsutøvere, forsvinner den norske vinterdominansen.

Selv i de siste mange flotte sesongene har flere av miljøene vært truet. Alpint ble en stund holdt oppe fordi Aksel Lund Svindal delte så raust av inntektpotensialet sitt, kombinertgutta har klart seg på beskjedenheten og den en gang beste hopperen måtte sneie innom NAV da han gikk langtidsskadet.

Til sammen ligner det ikke forestillingen om Norge som den brede, dominerende skinasjonen.

DER har egentlig bare langrenn nærmet seg, og det har først skjedd nylig med boomen i Skiforbundets inntekter og opprettelsen av stadig nye privatlag. Men det er fortsatt ikke så store summer å dele på.

De 23 landslagsløperne til Skiforbundet har for eksempel en minimumslønn på beskjedne 200 000 kroner, og en snittlønn fra forbundet på drøyt hundre tusen til. Det gir en lønn langt under nivået i fotballens Tippeliga, og det altså for de utøverne som gjorde Norge til nestbeste nasjon i Sotsji-OL.

I rene premiepenger er det bare Martin Johnsrud Sundby (ca. 1,6 mill), Therese Johaug (ca. 1,5 mill), Marit Bjørgen (ca. 1,4 mill), Astrid Uhrenholdt Jacobsen (ca. 0,6 mill) og Chris Jespersen (+ 0,5 mill) som passerer 500 000. Resten av eliteløperne ligger stort sett langt under. Da er det naturlig å spørre om for eksempel den nye olympiamesteren Ingvild Flugstad Østberg med en snittlønn fra Skiforbundet og seiersbonuser fra verdenscupen på 275 000 kroner, likevel ikke er mer verdt for norsk idrett enn en middels spiller i Tippeligaen?

HELLER ikke løperne fra privatlagene som har bidratt godt for å gi Norge sammenlagtseieren i nasjonscupen for herrer, drar opp snittet.

De rundt ti ulike privatsatsingene omsetter neppe samlet for noe særlig mer enn 30 millioner kroner, og en tredjedel av det dreier seg om Petter Northug og Coop.

Legger du sammen landslag og privatsatsinger kommer langrenn ikke så langt over 100 millioner kroner til drift totalt. Det er godt under de rikeste Tippeliga-klubbene, og forteller at også den klart mest populære norske vinteridretten ikke automatisk er sikret kontinuitet hverken i satsingen eller talentutviklingen.

At det skjer samtidig med at langrenn står økonomisk sterkere enn noen gang, forteller hvor skjør den beste norske vinteridretten egentlig er.

Om vi da ikke i likhet med de andre sportstormaktene virkelig gjør den til et nasjonalt anliggende og lar fellesskapet betale mer av hva denne moroa koster.