NEKTES VM-KAMP: Kristine Leine blir nektet spill for Norge fordi ledelsen på skolen hennes overraskende nok ikke forstår sitt eget samfunnsansvar. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix
NEKTES VM-KAMP: Kristine Leine blir nektet spill for Norge fordi ledelsen på skolen hennes overraskende nok ikke forstår sitt eget samfunnsansvar. FOTO: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Fikk ikke fri for å spille VM-kvalik for A-landslaget fotball

Et nitrist nei: Rektor hadde aldri stoppet en av fotballgutta

Utdanning er ment å bygge bra samfunn. Ikke rive ned.

DET måtte en god TV-serie til for at nordmenn flest skjønte verdien av det med jenter og fotball. At vi alle har samme verdi på og rundt banen, at denne sporten sprer like mye glede uansett kjønn og at den limer sammen lokalsamfunn Norge rundt. NRKs «Heimebane» hadde i all sin hverdagslighet en sprengkraft som fikk mange av oss til å se med nye øyne på hvordan vi lever sammen.

Nå kommer det snart sesong nummer to av denne serien, der leken igjen blir brukt som speil på samfunnet vårt. Men Diakonhjemmets Høgskole sitt nei til å la en elev få fri for å spille VM-kvalifisering for det norske kvinnelandslaget i fotball, forteller at «Heimebane» egentlig ikke kan unne seg noen pause:

  • Skolens ukloke nei til landslagsspilleren Kristine Leine viser at forskjellsbehandlingen av kvinner og menn fortsetter.

En norsk utdanningsinstitusjon ville jo aldri våget å stoppe en av guttas fotballhelter foran en avgjørende VM-kvalik.

Hva hadde skjedd om Martin Ødegaard for et par år siden ikke hadde fått debutere for Norge på grunn av skolen hjemme i Drammen?

krever ikke en slik korttenkt avgjørelse noe spesielt mot. Den viser derimot en forbløffende mangel på forståelse av samfunnet; hvilken forandringskraft som ligger i det å gjøre kvinnefotballen like naturlig som guttas lek.

Derfor er det ikke en twittermelding fra Jan Åge Fjørtoft med spørsmålet «Går hun på Alcatraz-skolen?» som skal få Høgskolens rektor Ingunn Moser til å ombestemme seg. Det er et selvkritisk blikk på hva en slik beslutning forteller om denne utdanningsinstitusjonens plass i samfunnet vårt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da vil den sosiologutdannede rektoren med et omfattende forskningsarbeid om likestilling, se at hun plutselig har plassert seg fullstendig feil på banen.

FORELØPIG gjemmer skolens ledelse seg bak nasjonale regler. Kristine Leine er inne i avslutningen av en 4-årige sykepleierutdannelse, og skal ut i praksis som kolliderer med de kommende avgjørende VM-kampene mot Slovakia og Nederland. Derfor søkte hun om seks dagers fritak for å spille for Norge:

For praksis er det et absolutt krav om 90 prosent tilstedeværelse for å få bestått. Det er et nasjonalt krav, og ikke skolens krav. Det gjelder for alle praksisstudier innenfor denne utdanningen, sier rektor Moser til NRK.

Den forklaringen er i overkant enkel. På norske pleiehjem og sykehus er det døgnet rundt et kontinuerlig behov for hver eneste hjelpende hånd. Hadde Høgskolen virkelig vært interessert i å hjelpe landslagsspilleren sin, kunne dette vært ordnet uten noen som helst oppmerksomhet.

Om da ikke Diakonihøgskolen selv hadde skjønt at nettopp det å hjelpe fram en kvinnelig fotballspiller er den type oppmerksomhet som denne skolen burde ha gitt seg selv.

FOR historisk sett står diakoni i en helt annen tradisjon enn det å stoppe felles livglede ved å vise til regler. Dette er ment å være kjærlighetens tjeneste; det vi gjør av gode gjerninger for andre mennesker ut fra det verdisynet at vi alle sammen er like mye verdt. Og at vi alle til slutt trenger hjelp.

Dette verdisynet har i løpet av de siste to hundre årene gjort dette lavkirkelige sosiale arbeidet til Norges nest største private utdanningsinstitusjon samlet i VID vitenskapelige høyskole med over 4000 elever.

Diakoni har tradisjonelt vært et kvinneyrke, og gjennom det et svært viktig arbeid også for å bygge et samfunn der kjønn ikke skal få lov til å definere bort like muligheter.

lar bare en overraskende lite samfunnsbevisst rektor muligheten gå fra seg til å bidra til å hjelpe kvinner fram i en sport der det meste foreløpig har skjedd på guttas premisser. Dette til tross har fotball forlengt blitt Norges største kvinneidrett med 110 000 spillere, og en drøss med småjenter som trenger slike nye helter som Kristine Leine.

Det er denne opplevelsen rektor Moser tar fra oss. Da er det et styre for VID som burde forklare den daglige lederen sin at hun har forvillet seg inn på feil lag i kampen for et sosialt bedre Norge. Det er akkurat dette styret mer enn kompetent til. Styreleder Paul Erik Wirgenes spiller selv oldboys for Øvrevoll Hosle; en av pionerklubbene i norsk kvinnefotball og en idrettsforening som har vokst seg til en av landets største nettopp fordi noen forstod hvilke samfunnskraft det ligger i likestilling på idrettsbanen.

OG kniper det også der med å få Kristine Leine på banen for Norge i tide til kvalikkampen mot Slovakia neste fredag, har vi en kulturminister og en utdanningsminister som bør snakke sammen. De to som skal passe på at regler og kultur spiller på lag.

Få er raskere enn politikerne til å gratulere kvinnelige idrettshelter for internasjonale bragder. Denne gangen gjelder det ikke uforpliktende gratulasjonsmeldinger, men en beskjed til oss selv.

Vi vil ikke ha ein heimebane der det fortsatt blir gjort slik forskjell på gutter og jenter.