BRA JOBBET: Fegor Ogude og resten av VIF-spillerne gjorde et godt stykke arbeid for å snu krisen i Oslo-klubben. FOTO: Aleksander Andersen / NTB scanpix.
BRA JOBBET: Fegor Ogude og resten av VIF-spillerne gjorde et godt stykke arbeid for å snu krisen i Oslo-klubben. FOTO: Aleksander Andersen / NTB scanpix.Vis mer

Et nødvendig skritt framover

Det var hverken vakkert eller spesielt smart, men det hjalp.

ULLEVAAL (Dagbladet): Så fikk også VIF-fansen noe å klappe for. Å si at det var en langvarig, stående applaus etter denne kampen, er å ta i. Men akkurat det er vel egentlig det eneste det er verdt å klappe for med 0 - 0 hjemme mot Aalesund. Samt det eneste som kan redde Oslo-klubben fra en lang, trist høstsesong.

Men foreløpig ser det ut som om bråket rundt Martin Andresens trenerjobb, har styrket klubben. Denne kvelden framstod VIF som et samlet fotballag. Ikke spesielt flott, ikke spesielt smart, men villig til å gjøre sitt for at det i hvert fall kan bli Tippeliga i hovedstaden neste sesong også.

Det er da en start ut av klubbens uføre.

FOR det beste svaret på hvor dypt splittelsen i A-troppen satt, kom fra VIF-spillerne selv. Akkurat det skulle kanskje bare mangle. Uten full innsats i en slik kamp hadde hele denne trenerrunden vært uten noe som helst troverdighet. Men på banen var det troverdig nok.

Om det var tvil om hvilken fotball VIF skulle spille etter sist ukes svada om mer direkt, kyniske spill, var det visst ingen tvil om den uansett skulle spilles med alt det trykket som finnes i denne spillergruppa.

Det holdt bra en snau time. Deretter var det gjestene som skapte de største sjansene ganske enkelt fordi Kjetil Rekdal i Aalesund  har fått samlet mer individuell kvalitet enn Martin Andresen i Vålerenga.

MED tanke på budsjettfordelen i favør av Oslo-klubben er det i seg selv en vektig innvending mot de siste sesongenes drift på Valle Hovin, men slike vurderinger hører til i en grundigere evaluering. I første omgang gjelder det å finne ut hvordan dette VIF-mannskapet kan brukes mest mulig effektivt.

Der kom det tross alt et par svar i denne kampen.

For nå gjelder det å se hva som gjorde de beste periodene mot Aalesund ganske gode. Det var først og fremst intensiteten i det høye presset. Rent formasjonsmessig satt selv ikke den første timen der VIF hadde en liten spillovervekt, men det ble i hvert fall løpt og taklet så helhjertet at gjestene periodevis slet med å komme ut.

Slik kraft i gjenvinningen kler foruten Kristofer Hæstad, spesielt Oslo-lagets to egne gutter. Både Håvard Nielsen og Mohammed Fellah leverte et solid stykke grovarbeid, og resultatet av slitet smittet naturlig over til deres eget spill med ballen.

Der ligger den enkleste løsningen på hvordan jobbingen må brukes framover.

FOR et lag som skal slåss for kontrakten, kan ikke kompromisse med motet på hjemmebane. Det er ikke det samme som overmot. En for en hadde VIF sine eksempler på det også, og det er dumt når du spiller mot et lag med et par spillere på et høyere individuelt nivå.

Likevel taklet VIF-spillerne bedre periodene der de presset høyt, enn avslutningen der spillet flyttet seg i retning av Lars Hirschfeld. Den canadiske målvakten er god og har reddet flere av årets poeng for VIF. Denne gangen ble han tilfeldigvis ikke kampavgjørende. Til det bommet gjestene rett og slett for grovt på sine beste muligheter.

blir neste spørsmål hvor direkte Oslo-klubbens eget angrepsspill skal bli framover. Mot Aalesund ble det noen langballer for mange. Om Martin Andresen føler at han ikke har hatt et perfekt lag for sitt ballholdende ønskespill, er troppen hans definitivt ikke satt for å pumpe høyt i lengderetning.

Slik er det best å vende snarest mulig tilbake til det angrepsspillet VIF-spillerne har øvd seg på  de siste årene. Nå som spillergruppa tilsynelatende står samlet om å gjøre et helhjertet forsøk, er de fleste av de ambisjonene til å innfri.

Verre står det tross alt ikke til med spillermaterialet hos et lag som regnet seg som gullkandidat før sesongstart.