Et norsk mønsterbruk

Sprintgutta gjør det hele toppidretten skulle gjøre.

 VINNER IGJEN:  Stadig nye triumfer for de norske sprintgutta. Det forteller om et sjeldent lag. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
VINNER IGJEN: Stadig nye triumfer for de norske sprintgutta. Det forteller om et sjeldent lag. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / ScanpixVis mer

OLA VIGEN HATTESTAD er visst lei av alt pratet om hvor real han var i siste OL da han ga fra seg plassen til lagkamerat Øystein Pettersen bare på mistanken om en bitte liten forkjølelse. Det er ok. Skisprinterne er mye mer enn et forbilledlig fellesskap der individuelle løpere for lengst har lært seg at nettopp det å unne hverandre suksess er det beste grunnlaget for selv å lykkes.

Det er derfor det er helt andre ting enn klok kameratslig oppførsel å hente fra landslaget til Ulf Morten Aune.

FØRST og fremst er det selve tilnærmingen til idretten dette dreier seg om.

Sprintlangrenn er fortsatt en ny sport. Det innebærer at den som ikke stadig ser etter nye strategier for å bli bedre i utgangspunktet lever farlig.

For en gruppe med så mange tetplasseringer de siste årene som det norske laget, hadde det vært en nærliggende å havne i den fella. I stedet har alle løperne og trener Aune hele tida presset seg selv for å være de som utvikler idretten. Slik har sprintlangrenn blitt utypisk sett mot det tradisjonelle bildet av en konservativ norsk skiidrett. Her er gruppa som både har fornyet det nasjonale skimiljøet og dyttet grensene i selve sporten.

DET er det som nok en gang betaler seg.

I dag kom laget med bare to løpere til Kuusamo på grunn av helserisikoen ved å konkurrere i så kald luft, men de to var bare en ødelagt stav fra å dra tilbake med dobbeltseier.

Stavtrøbbelet var dumt for Ola Vigen Hattestad, men han gikk likevel mange nok raske løp i prolog og cuprundene til å få den nødvendige bekreftelsen:

•• Verdens desidert beste skisprinter i 2008/09-sesongen er tilbake på nivå.

Bare det er enda en framgang for dette treningsfellesskapet. En ting er å utvikle toppløpere; noe ganske annet å få til ny vekst etter den motgangen og  usikkerheten som gjerne hører til det å drive toppidrett.

SUVERENE John Kristian Dahl er et bra eksempel på det. Han har ennå ikke lyktes i de største mesterskapene, men er likevel blitt tatt så bra vare på at han sesong etter sesong preger det norske tetsjiktet.

Sånn blir han en del av den langsiktigheten som også har preget sprintlandslaget. Ulf Morten Aune er ikke treneren for de lettvinte løsningene. Det gir en kunnskapsorientert ledelse som midt i nysgjerrigheten sikrer rom for den tida gode resultater som regel krever.

John Kristian Dahl var blitt 28 år før han vant sin første verdenscup-sprint før jul i fjor. Likevel ble han satt på vent til OL i Vancouver. Nå er han 29 og framstår som enda et hakk sterkere.

Det trykket han fikk på frasparkene opp langmota i Kuusamo ga noe av den vakreste og mest effektive skigåingen som er vist på en stund, og er sannsynligvis et resultat av den åpne jobbingen med tekniske detaljer som preger dette laget.

DET er en slik helhetlig utvikling som i beste fall skal prege all norsk toppidrett.

For sprintgutta betyr ikke dette arbeidet at de kommer til å dominere hvert eneste renn i VM-sesongen, men det sikrer sjansen til gjennomgående å prege løpene med alle utøverne sine.

Bare det er stor lagidrett i det som engang var en sport for de største individualistene.