Et perfekt politisk svev

SJELDEN HAR vi sett et politisk mer korrekt svev enn det Vikersund-arrangørene har strukket fram mot Skiforbundets valg av nasjonalanlegg for skiflyvning. Forbundsstyret skal i beste fall velge mellom eksisterende Vikersund og planlagte Rødkleiva i mars, men i dag har skilederne knapt noe valg:Alt annet enn Vikersund framstår som en utopi.

Da bygdefolket fra Buskerud i går stablet argument etter argument opp mot utfordrerne fra Oslo vest, så hoppverdenen helt annerledes ut enn da Skiforbundets eget utvalg valgte Rødkleiva før jul. I hvert fall for oss på trygg avstand fra hoppkanten.

Og det er vi som kommer til å avgjøre det.

EN SKIFLYVINGSBAKKE vil per definisjon aldri bli noe annet enn et nasjonalt sportssmykke. Det er ikke masseidretten som følger tett bak rekordlengden på 231 meter. Slike bakker er bare til festbruk.

Derfor skal det mye til å rive smykket vekk fra bratthenget i ura bak Heggen kirke når Vikersunds status som nasjonalanlegg må fornyes i 2009. Tradisjonen er for sterk i bakken der Bjørn Wirkola satte verdensrekord med 146 meter i 1966 og argumentene for gode for politikerne som nå blir bedt om å betale for framtidas rekordhopp.

I GÅR sansynliggjorde Vikersund-arrangørene at de kan lage en like stor bakke som det planlagte gigantanlegget i Rødkleiva til nær en tredjedel av prisen. Sånt teller når et ferdig utbygget anlegg i Tryvannsåsens vestskråning overfor Oslo er kalkulert til 200 millioner kroner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg lover naturvernerne i hovedstaden kamp mot dette inngrepet i marka, mens de lokale velforeningene protesterer. Bygdefolket i Vikersund samler derimot støtte langt utenfor Buskerud. Fylkestingene i Telemark og Vestfold har allerede samlet seg bak kravet om å beholde dette nasjonalanlegget i distrikts-Norge.

By mot land i en kamp der byen ikke engang heier på seg selv, høres ut som en rå kamp i kulturdepartementet og på Stortinget.

Særlig når Vikersund nå lokker med at deres nybygging vil inkludere et eget kvinnehoppsenter.

SEINEST PÅ søndag hadde jentene renn i Vikersund-anlegget. Med 50 000 hopp i sju bakker var senteret det mest brukte i Norge sist vinter.

Slik hverdagsbruk teller i miljøet, og på gårsdagens presentasjon av planene for Nye Vikersund stilte Per Ståle Lønning fra den meget selvutnevnte Hoppfaglig Kulturgruppe for å kjempe for tradisjonsrike Vikersund.

Mens de noe mer lærde strides om vær og vind både i Vikersund og Rødkleiva, har den markante TV-verten foretatt egne værobservasjoner i nærområdet i Tryvannsåsen:

- Jeg var i Rødkleiva både fredag, lørdag og søndag. Det var for mye vind til å hoppe i hvert fall to av dagene, og i dag tidlig var det tåke, rapporterte Lønning i muntert påvente av at den endelige meterologiske rapporten for Vikersund foreligger i dag.

MED ET sånt folkelig engasjement vil Rødkleiva uansett forsvinne ut i tåkeheimen som et hvilket som helst Hurum-prosjekt.

Men før det skjer bør hoppentusiastene titte nærmere på Skiforbundets argumenter for å utfordre Vikersund. Bak planene om et nytt skiflyvningsanlegg ligger ønsket om å fornye sporten som publikumsidrett.

Mens konkurransene i Mellom-Europa trekker rundt 30 000 i snitt, er det ingen hjemlig publikumsboom. Selv etter de siste sesongers sportslige framgang strever alle andre enn Holmenkoll-arrangørene med å samle folk.

DET BLIR den neste utfordringen for Vikersund etter at Skiforbundet blir tvunget av de bevilgende myndighetene til å legge vekk drømmen om urban folkefest i Rødkleiva.

Mer teller ikke det perfekte svev i politisk korrekthet i en sport som snart legger vekk stilkarakterene.