ET LYKKELIG LAGUTTAK: Ingvild Flugstad Østberg, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Ragnhild Haga og Marit Bjørgen jubler etter OL-gullet. Dette kan ha vært en god seier på mange vis. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
ET LYKKELIG LAGUTTAK: Ingvild Flugstad Østberg, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Ragnhild Haga og Marit Bjørgen jubler etter OL-gullet. Dette kan ha vært en god seier på mange vis. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Stafett kvinner vinter-OL 2018

Et riktig flott laguttak. Det fikk fram det absolutt beste hos disse jentene

Et landslag i endring trengte denne stafetten.

EN eller annen skrev at det visstnok var slutt på Marit Bjørgens epoke i internasjonal langrennsport. Det viste seg å være skrift i sand.

Marits navn blir stående i snøen. Der smelter det ikke bort med våren. For noen dager overtar hun posisjonen fra Ole Einar Bjørndalen som tidenes utøver i vinter-OL.

Det får så være. Det å telle medaljer blir fort en trist greie. Det er jo nettopp fordi Marit har skjønt akkurat det, at hun forblir den aller største.

Den idrettsutøveren det smått utrolige idrettslandet Norge er mest glad i.

OG så er hun jo også ganske bra til å gå på ski.

I dag ble det i overkant nødvendig. Der denne øvelsen uten innlagt smørebom i årevis har vært kjedelig for alle andre enn oss, er styrkeforholdet forandret og spenningen skrudd radikalt opp.

Den norske dominansen er borte. Konkurrentene er blitt flere, de er smartere trent og noen av våre beste går igjennom slitsomme dager som toppidrettsutøvere.

Den endringen har gitt hele lagets mamma utfordringer både i og utenfor løypa, men i dag gjaldt det bare ferdigheter som avgjør en OL-stafett.

Marit Bjørgen hadde fysiske, tekniske og taktiske ressurser i massevis til å fikse det.

DEN måten Marit Bjørgen utklasset sportens raskeste løper på selve oppløpssida i OL-finalen er i seg selv en studie for de som prøver å overta etter henne. Fra front hadde hun gått Stina Nilsson tom. Fullstendig tom. En stokk stiv Stina var ikke så rask lenger.

Det er ikke lenge siden Marit fleipet med sin egen tapte hurtighet. Hun følte seg som en dieselmotor, sa hun. Og så ga hun fra seg plassen på OL-sprinten. Men i dag var hun garantert den eneste på dette en gang så suverene norske jentelandslaget som hadde fysisk kapasitet til å spurte ned Stina Nilsson.

For Stina rakk jo aldri å starte spurten der nede på oppløpssida. Hun var gått i stykker i forsøket på å henge med farta til en 37 år gammel mamma som snart har oppnådd mer suksess enn noen idrettsutøver i vinter-OLs historie.

NESTE uke går Marit Bjørgen både sprintstafett og 3-mil. Det blir to gode løp til. Sammen med Ragnhild Haga og Maiken Caspersen Falla har hun sørget for at dette jentelaget på nytt leverer glitrende prestasjoner. Men alle som følger norsk kvinnelangrenn tett vet at ikke alt er glitter. Slik er ikke livet. Hverken på ski eller ellers.

Da tenker jeg ikke på laguttaket som gjorde at Astrid Uhrenholdt Jacobsen måtte hente ut krefter hun kanskje ikke trodde hun hadde. Det var flott levert på en fysisk svart dag. I etterkant ga det bare lagets nye stjerne Ragnhild Haga muligheten til å skinne på tredjeetappen og Marit Bjørgen en ekstra sjanse til å levere under press.

Slik er toppidrett og slik er laguttak. Det kunne blitt like spennende om trener Roar Hjelmeset hadde valgt et annet lag. Disse OL-løypene er brutale. De avslører hver minste svikt, og denne kvelden i Pyeongchang var flomlyset slått på.

Det lyset trenger disse langrennsjentene.

Både for å vinne OL-gull i stafett og for å fortsette den langvarige suksessen.

DET siste blir tøft. Et par av de antatt norske løperne er i løpet av de siste vintrene blitt så usikre at de skal unne seg litt ettertanke om hva som må gjøres framover for å beholde et så sterkt lag. Kanskje til og med uten Marit Bjørgen.

Selve stafettuttaket var preget av denne usikkerheten. Verdenscupleder Heidi Weng ville vært selvskreven dersom hun ikke selv hadde vært så ukonsentrert inn mot OL. I flere år på rad er det rett og slett blitt for mye trøkk. Når du ser hvilke forventninger som knytter seg til Norges sterkeste og mest omtalte landslag, er det lett å forstå.

Hvem som helst kunne en gang i mellom blitt for sliten.

DET gjelder også Marit Bjørgen. Vinter for vinter og medalje for medalje blir det stadig lettere å se hvor avgjørende hennes eget oppgjør med omverdenens forventninger ble for karrieren.

Uten å ha opplevd den tomheten som motgang kan gi, ville hun neppe tatt de grepene som var nødvendig for å bli stående igjen som den aller beste. For det var først da Marit i forkant av Vancouver-OL 2010 ble frue over eget idrettsliv, at alt forandret seg til det bedre i sporet.

Der er Heidi Weng nå. Hun skal få gjøre akkurat som hun vil. Skiheltene våre er ekstremt priviligerte. Stor applaus, høye inntekter og et liv i farta.

Men lykken ligger fortsatt ikke i antall medaljer.

Da kan dette ha vært et riktig flott laguttak også for Heidi.