KOMMUNAL HJELP:  For et par år siden måtte FFK  ha hjelp av kommunen for å overleve. Slike redningsaksjoner blir det verre å få til om toppklubbene svekker kontakten med fellessskapet. FOTO: Linn Cathrin Olsen / SCANPIX.
KOMMUNAL HJELP: For et par år siden måtte FFK ha hjelp av kommunen for å overleve. Slike redningsaksjoner blir det verre å få til om toppklubbene svekker kontakten med fellessskapet. FOTO: Linn Cathrin Olsen / SCANPIX.Vis mer

Et sjeldent dyrt selvmål

Jo, det går faktisk an å tape penger selv om du får puttet 1,1 milliarder kroner i bukselomma. Særlig når lomma har hull.

PRESSEMELDINGER fra det kongelige kulturdepartementet er sjelden det vi forbinder med ironi, men i går traff byråkratene midt i blinken. For mens fotfolket i det såkalte Fotball-Norge vrir seg i fortvilelse over at de beste kampene i sporten har forsvunnet ned i sluket hos en av betalingskanalene, påpekte myndighetene diskret hvem som egentlig betaler mye av den daglige fotballhyggen for de fleste av oss:

_Kulturdepartementet har bestemt å bidra med inntil 1,5 millionar kroner til oppgraderingstiltak på Ullevaal stadion.
Tilskotet skal brukast til nytt fibernett, nye lagleiarbenkar og fornying av kongetribunen, stod i pressemeldingen. Til og med på nynorsk for å minne oss om at det norske fellesskapet fortsatt er mangfoldig.

Akkurat det trenger visst noen av landets mektigste fotballedere å bli minnet på nå.

FOR SELV OM skarve 1,5 millioner til oppussing av landskamparenaen virker smått mot 1,1 milliarder kjappe TV-penger fra Canal Plus, slutter såvisst ikke sportens nasjonale regnestykke der. Fotball er Norges desidert mest populære idrett med opp mot 400 000 spillere fordelt på nær 1 800 klubber landet rundt.

Den totale økonomien til all denne virksomheten har ingen finregnet over; heller ikke størrelsen på den jevne strømmen av fellesskapsmidler som hver dag flyter fra kommune og stat til drift, anlegg og spesielle fotballtiltak landet rundt. Det eneste sikre er at dette beløpet langt overgår de par hundre millionene som toppklubbene muligens har tjent på å gi medierettighetene for 2013 til 2016 direkte til Canal Plus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOTBALLENS NYE TV-AVTALE angår mye mer enn de ulike kanalenes interne kamp om reklamekroner, kabelpakker og det raskt voksende betalingsmarkedet for sport. Her er Canal Plus knapt annerledes enn andre kommersielle aktører. Også med en fortsatt TV2-dominanse ville stadig mer av den norske fotballen blitt sluset inn på betalingskanaler. På TV-siden er ingen mer hellig enn de andre.

Denne sakens bakside gjelder egentlig bare fotballens svekkede troverdighet som helhetlig samfunnsaktør. Her er den klare kritikken fra tippedirektør Torbjørn Almlid bare et varsel om hva som kommer. Norsk Tipping er statens verktøy for overføring av penger til idretten og Almlid liker dårlig at Tippeligaen hans nå skal vises tett ved reklameinnslagene fra utenlandske spillaktører. En ting er spesialavtalen som på tre år gir Norges Toppfotball og Fotballforbundet 274 millioner; noe ganske annet fotballens andel av de 1,7 milliarder kronene som den statlige spillingen årlig tilfører idretten. Bare i 2011 mottar fotballen over en milliard kroner til anlegg fra fellesskapet. Hvorfor skal da det samme fellesskapet heretter støtte en bevegelse som tilsynelatende ikke klarer å beskytte sin egen folkelighet?

DETTE SPØRSMÅLET har forstålig nok splittet fotballedelsen underveis i de hemmelige forhandlingene med Canal Plus. De som har sett sammenhengen mellom nordmenns friest mulige tilgang til toppfotball på TV og sporten som breddeidrett, har advart mot å la seg kjøpe for korte penger.

For få penger varer kortere enn de som havner i lomma til toppfotballen. Ironisk nok er det også sportslige grunner til å begrense den sterke TV-finansieringen av de beste norske klubbene. Etter at den første store TV-avtalen fra 2004 ga elitelagene en historisk økonomisk boom og sjansen til å konkurrere jevnere med berømthetene fra Europa, har nivået i stedet sunket. I denne perioden har Norge falt 10 plasser på den europeiske klubbrankingen. Det hjalp visst lite at topplagene disponerte flere millioner enn noen gang. Pengene og langsiktigheten forsvant på utenlandske oppkjøp og et lønnsnivå uten sammenheng med Tippeligaens internasjonale status.

DENNE TOTALT MISLYKKETE toppsatsingen står i sterk kontrast til den helhetlige tenkningen som ellers har preget fotballbevegelsen. Gjennom en systematisk oppbygging av ballbinger ved skolene landet rundt har sporten overtatt rekrutteringen av nesten hele årskull. På samme vis har en offensiv likestillingssatsing for lengst gjort fotball til den desidert største jenteidretten og Norge til en internasjonal stormakt med medaljesjanser også i sommerens VM.

Det er slike nasjonale suksesshistorier som gjør at fotballen i lengden ikke har råd til å motta penger som svekker sporten som folkebevegelse. Hittil har det meste av TV-pengene blitt puttet rett i bukselommer med hull. Da blir selv 1,1 milliarder kroner ikke så mye.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.