Et spørsmål om sjel

Måten Tippeliga-lagene velger og behandler trenerne sine på, speiler klubbenes sjel. Det er derfor noen ledere og eiere nå trenger en tur foran entréspeilet i gangen for å unngå dumme valg.

En fotballklubb uten sjel er lite verd.

ELLER FOR

å snakke i pengespråk som tidvis er lettere å forstå for de norske fotballklubbene som i løpet av bare et par tiår er forandret fra kameratgjenger til aksjeselskap:Merkevarebygging er som regel forskjellen på røde og svarte tall.

I Tippeligaen er RBK den eneste økonomiske suksessen, og den eneste som har et positivt nasjonalt merkevarenavn. Da går det an å lukke øynene noen sekunder å tenke på hva du forbinder med trøndermesterne bortsett fra brautete tilhengere med bart. De fleste ærlige svar på en slik test vil inneholde begreper som «gladfotball», «entusiasme», «raushet» og «folkelighet».

Kort sagt Nils Arne Eggen.

Å BYGGE

en merkevare som Nils Arne er få klubber forunt. Den som er nærmest er selvsagt FFK. Det Knut Thorbjørn Eggen har skapt i Fredrikstad er nettopp helheten i fotball som et totalt folkelig produkt.

Derfor er det heller ingen rundt FFK som preiker om trenerskifte i dag selv om laget ligger på bunn og har et mannskap som gjør det vrient å komme seg løs fra den plassen.

Som trener har Eggen junior sin del av ansvaret for at klubben ikke har skaffet seg de nødvendige defensive forsterkningene, men derfra er det et drøyt steg å la noen misser skygge for oppblomstringen av en Norges fineste fotballkulturer.

Det er grunnen til at FFK-patriotene fortsatt sitter ganske pent på Stadion.

FOR Å YTE

rettferdighet til de få som er inne i norsk fotball av økonomiske grunner, er det fortsatt klubbtilhengerne som er den fremste maktfaktoren bak trenerskifter. De har forbrukermakt, og dess mer fotball blir et salgsprodukt, dess sterkere blir patriotenes virkemidler.

I fjor ble Molde erobret tilbake til tilhengerne gjennom et lokalt kupp, Viking-trener Olsens egen avgang sist måned var presset av sterke lokale vinder og stemningen rundt Åråsen er såpass heit at selv en røff, rutinert og lokal gutt som Arne Erlandsen kan få en og annen tanke hvorvidt det er verd å stå imot presset.

I så fall bør LSK-ledelsen glemme en og annen krangel, og heller be ham bli.

ARNE ERLANDSEN

er et bra eksempel på riktig kulturbygging. Under hans ledelse har LSK forsterket sitt image som den tøffeste klubben i serien med all kraft i hver takling. Stildømmingen på Åråsen forsvant da Tom Lund la opp, og husk at Norges beste fotballspiller gjennom alle tider var ganske ensom elegant da Kanarifuglene fløy som høyest fra midt på 1970-tallet.

Det husker i hvert fall Frank Grønlund som sitter med ledermakt i dag.

Erlandsens største problem er at han i Robert Koren har skaffet seg en spiller alle på Åråsen ser potensialet i bare ballene fra LSK-forsvaret i tilnærmet retning Gardermoen mellomlander på midtbanen.

Med Koren og et par andre nykjøpe brukbare ballspillere kunne LSK-trenerne ha variert angrepsspillet via midten uten å ødelegge imaget.

Hjelpetrener Hallvar Thoresen står jo nettopp for en slik variasjon med vektlegging av individuelle tekniske ferdigheter i det offensive spillet. Det er enda en grunn til at LSK-ledelsen skal gi trenerteamet tid til å få mer ut av laget sitt.

TID ER

nødvendig for å skape varig gode fotballag. De klubbene som avgir makt underveis til medgangssupportere, tilfeldige spillere eller en og annen leder på jakt etter lokal oppmerksomhet, når sjelden fram.

Slik står LSK godt rustet til å løse sin lille tillitskrise.

Vi er egentlig mest spent på hva Lyn-eier Atle Brynestad gjør med trenerne sine etter å ha tittet i entréspeilet.